Diagnose: Stress!

Dette er historien om den oktoberdagen i fjor jeg aldri trodde skulle komme. Den dagen da jeg mistet taket i alt og verden raknet. Den dagen jeg ble sykmeldt og utslitt. Selv om jeg hadde verdens beste jobb.

Denne historien synes jeg det er vondt å fortelle. Den er liksom ikke helt meg. Det er ikke sånn jeg er.

I ti år har jeg hatt den morsomste jobben man kan tenke seg. De beste kollegaene. De mest inspirerende sjefene. De kuleste oppgavene. Jeg har blitt vist enorm tillit, fått masse ansvar, bra lønn og en haug av goder. Jeg har fått skape og utvikle, jeg har blitt hørt. Jeg har fått skrive. Lede. Holde foredrag. Være på tv. Jeg har hatt det gøy! Og da blir man ikke utbrent. Man blir bare ikke det.

Det var det jeg tenkte våren for ett år siden. Da hadde jeg for lengst begynt å avlyse avtaler med vennene mine fordi jeg tenkte at jeg ikke hadde krefter til noe annet enn jobben. Det var blitt en vane å sukke inni meg om telefonen ringte, fordi jeg ikke orket anstrengelsen det var å måtte snakke med noen. Det viktigste var tross alt deadline.

I mai i fjor skulle jeg rett fra en jobbtur i Bergen til jentetur med venninner på Marbella, med flybytte på Gardermoen. Jeg satt alene på Flesland en grytidlig morgen og ventet på flyet, slik jeg hadde avtalt, mens jeg tenkte inni meg at dette orker jeg faktisk ikke i det hele tatt. Å reise sammen med mine beste venner til syden, spise deilig mat, trene, bade, drikke champagne og le, det var blitt til en aktivitet som var for slitsom for meg. Jeg ville egentlig bare være hjemme. Usminket, med låst dør, innestemme og kosebukse.

Selvfølgelig dro jeg. Heldigvis, for det ble en fantastisk tur, og da jeg kom hjem hadde jeg fått litt overskudd tilbake. Så jeg gikk på videre. Rakk nye deadlines. Laget nye blader.  Jeg skrev to do-lister. Krysset av en oppgave etter den andre. Jeg fikk det til. Man blir jo ikke utbrent i verdens beste jobb!

I oktober hadde jeg billetter til Riga. Hotellet var bestilt, restaurantbord booket. Til og med et sikkert ganske så lyxig spaopphold hadde jeg foran meg. Jeg skulle bare holde et lite foredrag, et viktig møte. Og ellers ha en super tur med gode kollegaer.

Men jeg klarte det ikke. Alt låste seg. Bare noen dager før avreise ba jeg om et møte med sjefen min. Og jeg som ikke kan huske noen gang å ha grått på jobb, kjenner etter bare et halvt minutt at tårene renner mens alt løser seg opp inne i meg. Jeg som aldri gir opp, må bare erkjenne: jeg orker ikke mer. Jeg klarer ikke gå tilbake til pulten min. Jeg evner ikke å stoppe gråten. Jeg har glemt hvordan man puster. Jeg er utbrent – i verdens beste jobb. Min kollega Ellen må komme med veske, jakke og pc og kjøre meg hjem.

Dagen etter sitter jeg hos fastlegen min og ber om sykmelding «et par dager». Jeg får ikke puste, sier jeg. Det er en rent fysisk opplevelse. Jeg er klar over hvordan pusteteknikk fungerer. Men uansett hvor hardt jeg anstrenger meg, kjennes det som det ikke er plass til lungene inni brystkassa. «Jeg tenker vi sier tre uker», sier han. «Ikke dra på jobben. Gå tur. Les bøker. Øv deg på å puste. Se på det som en mulighet til å utvikle deg.» Jeg spør om han er gal. Vet han hvor lenge tre uker er? Jeg har tross alt deadlines å forholde meg til.

Tre uker ble til tre måneder.

Hele november viser seg å bli en svart dal jeg i ettertid kun har vage minner fra. Jeg går turer. Jeg leser bøker (de gangene jeg klarer å få med meg noe).  Å trene, slik jeg har pleid, klarer jeg ikke. Jeg kan bare gå. Jeg drar en tur alene opp på hytta i Nordmarka i regnvær og kjenner på en usigelig smerte og uro. Jeg sitter i mørket og leter etter lungene mine. Jeg gråter. Jeg finner ikke ro selv på min barndoms mest avslappende sted. Jeg drar hjem igjen. Går flere turer. Går til psykolog. Leser flere bøker. En god venninne kommer på besøk med blomster og bøker og te. Hun gråter når hun ser meg. Sier at jeg ser så forkommen ut. Det går ikke an å kjenne meg igjen. For jeg er den som ler og smiler. Alltid. Jeg er sprudleren. Det er det som er meg.

En kveld sitter jeg i sofaen foran tv-skjermen og har så store pustevansker at jeg sender tekstmelding til legen min. Det kan ikke være normalt at jeg ikke klarer å puste! For ordens skyld bestilles alt mulig av fysiske tester. Vi måler oksygenopptak, EKG, blodprøver, puls. Og alle testene viser det legen sier han visste på forhånd: Jeg er helt frisk. I kroppen. Det er psykisk alt sammen. Diagnosen heter rett og slett «stress».

Psykologen ber meg puste helt ut og vente lenge før jeg puster inn igjen. Lenger enn det som kjennes naturlig. Jeg skal tvinge meg til dette, sier hun. Og jeg øver. Noen ganger får jeg det til. Som regel ikke. Sånn går dagene. Og mens de går, kjenner jeg at jeg ikke skal tilbake til jobben min igjen. Den frie, fine jobben som har gitt meg så mye, med de gode kollegaene mine som jeg er så glad i. Bransjen er for tøff, og skal ikke bli lettere heller. Folk kjøper færre og færre blader. Uansett hvor flink jeg er. Og jeg kan ikke jobbe hardere.

Sakte begynner jeg å puste litt bedre. Kjenne litt mindre smerte. Det er en av dagene i januar, jeg husker ikke hvilken, at jeg plutselig kjenner et blaff av glede. Samtidig som jeg gjenkjenner følelsen, forstår jeg hvor lenge det er siden sist. Det er så overveldende og befriende at jeg ler høyt. Dette skal kanskje faktisk gå over!

I dag er det 15. februar, og jeg har det godt. Jeg elsker å jobbe for meg selv. Jeg håper og tror det skal være til å leve av. Hver dag står jeg opp, drikker kaffe, tusler til hjemmepulten min (gjerne i kosebuksa), og jobber. Noen ganger hardt og mye og lenge. Og jeg elsker det. Denne bloggen har blitt til fordi jeg fortsatt har et ønske om å formidle, inspirere og være del av en sfære for åpenhet. Dette prinsippet er essensielt for meg.

Selv om denne historien er vond å fortelle, så betyr det noe for meg å gjøre det. For kanskje er det du som leser som har begynt å kjenne at hverdagen blir for mye? Kanskje du blir minnet om å stoppe i tide, om å puste litt langsommere? Eller kanskje er du bare en av de mange som synes det er deilig å ikke være alene. Det er du ikke.

Og det kan gå over.

Lederbilder Mai
Foto: Yvonne Wilhelmsen

 

PS! Jeg jobber fortsatt for og med Aller Media, KK og KK Living – bare at jeg gjør det som frilanser. Ofte i kosebuksa…

Les også: Heia, heia! 

Lenke til intervju med meg i KK finner du her. 

 

 

 

Advertisements

31 thoughts on “Diagnose: Stress!

  1. Kjære Mai. Jeg skriver det selv om vi ikke har møttes, enda. For jeg kjenner meg så igjen i det du skriver på bloggen din. Så godt du skriver om det som er så sårt, tøft og utfordrende for så veldig mange av oss. Og så fint du viser at det går å ta tak etter tøffe nederlag og snu det til styrke, å bli bedre kjent med seg selv og sine verdier.
    God klem til deg 🙂

    Likt av 1 person

  2. Kjenner meg igjen i mye her….selv om jeg jobbet med barn før jeg ble syk …var det en stor omveltning å ikke være den som jobba hardest og var den mest «sprudlende»lenger….
    Fint å lese bloggen din du skriver jo så bra om ting…du kan det der med formidling ! Alle gode ønsker videre fra Annebe :))

    Lik

  3. Oi… Her var det beskrevet mye som jeg kjenner meg igjen i. Takk for at du setter så bra og fine ord på det vonde og vanskelige. Gleder meg til å følge deg videre, Mai 💞

    Likt av 1 person

  4. Det var sterkt å lese din historie. Står midt opp i det samme selv og forstod nok ikke helt hva som skjedde. Jeg var bare så veldig sliten. Tårene renner av alt og ingenting. Jeg var en sprudlende og humørfylt dame som drev selvstendig en manns foretak i nesten åtte år, så smalt det.
    Må ta meg hardt sammen for å gå ut. Koster meg så mye krefter. Vil helst bare være inne i fred og ro. Å som jeg kjenner meg igjen i det du skriver.
    Håper du nå er på bedringens vei og at du ser lyst på tiden fremover.
    Lykke til☺

    Lik

    1. Vondt å høre! Håper du får hjelp. Det tar tid, men det blir bedre! Du må bare la dagene gå litt mens du tvinger deg til å leve langsomt. Kom deg ut en tur hver dag, det hjelper! Du trenger ikke gjøre annet enn å gå. Sender deg gode tanker og støtte!

      Lik

  5. Kjære deg. Veldig godt beskrevet og et viktig valg du har tatt for deg selv. Når hverdagen blir for mye og den blir for vond å takle, da er det viktig å prioritere etter magefølelse. I min egen situasjon med krevende jobb og som pårørende til alvorlig syk mor, så er kunsten å balansere på hva som er viktigst og riktig for meg. Og det å skulle prioritere seg selv er ikke en enkel oppgave. Men når man rett og slett ikke får puste ordentlig ut, bokstavelig talt, da må vi ta grep, kun for oss selv. Og først da kan vi være noe, for noen…! Takk for at du belyser dette! 💝 Klem

    Likt av 1 person

  6. En utrolig god beskrivelse av størsteparten av mitt liv som yrkesaktiv! Og det er nærmere 40 år ! Takk for all gjenkjennelse! Både greit og ikke greit å huske alle disse håpløse situasjonene!
    Men et godt «varsku her» til unge, jobbeglade, ambisiøse, flinke jenter!
    De fleste vil nok kjenne på dette;– jeg kan ikke være stresset jeg som elsker jobben min,- i perioder av livet! Åjoda, kanskje nettopp du! Det er bare å skifte gear en stund, det går nok over! Og leger på den tiden ante ikke hva det dreiet seg om. Det er bra å jobbe. Du må ikke bli sittende hjemme. Opp å hoppe!
    Jeg vet idag hva jeg har måttet betale for dette. Idag, som gammel dame, blir jeg kvalm bare ved tanken på disse periodene i et langt liv.
    Men jeg har hatt et morsom, fantastisk liv å se tilbake på. Det føles som å ha levd hvert sekund på godt og vondt! Og erfaringsmessig er jeg fullastet!
    ,

    Likt av 1 person

  7. Stå på mai😊 Du er helt spesiell, alle gangene du var der for meg. Hadde alltid noen positive ting og si. Gjør det som føles riktig for deg😊 du er sterk, vakker og helt enestående…

    Hilsen nabo jenta for ett år siden 😀

    Likt av 1 person

  8. Tilbaketråkk: 80% perfekt
  9. Kjære deg. Dette kunne ha vært meg. For to-tre år siden, og også i dag. For meg var det en personlig tragedie som utløste det hele. En tragedie som følger meg hver dag og hvert sekund også nå. Jobben er ansvarsfull og krever hele tiden. Jeg har vært sykemeldt/gått på AAP mens jeg har vært i behandling, i snart tre år, da i halv stilling. Og jeg har innsett at jeg aldri mer kommer til å jobbe 100 prosent mer. Det klarer jeg rett og slett ikke. Min aha-opplevelse kom under et behandlingsopphold, da en av behandlerne sa:Husk – det fins mange stillingsprosenter mellom 0 og 100. Veldig, veldig sant – og jeg vet jeg har prøvd. Nå vet jeg hva jeg klarer, og får jeg lov til det, skal også jeg kunne bli pensjonist mens jeg arbeider – bare ikke i full stilling. Men jeg ska kunne yte det JEG makter 🙂 Takk for dine ord – jeg tror det er mange som trenger å høre dem.

    Lik

  10. Tilbaketråkk: Ekte mennesker
  11. Tilbaketråkk: Helt ærlig
  12. Hei😊 godt og lese om dine opplevelser med å møte veggen. Jeg sitter selv i samme situasjon. Jobber i helsevesenet i full stilling med en god del ansvar. En dag i oktober klarte jeg bare ikke mere. Jeg klarte ikke å slutte å gråte. Endte jo med sykmelding. Er fortsatt sykmeldt men det er litt fordi jeg fikk en annen sykdom i tillegg etter en mnd. Pga den klarer jeg ikke enda å fungere i min 100 % stilling. Er i dag 20 % friskmeldt og tenker faktisk at Det er nok… Det er ingen medisin og få en ny diagnose på toppen av utbrenthet. Men det har fått meg til å tenke og vurdere da. Om jeg ønsker tilbake til jobben min eller om jeg skal gå litt andre veier. Jeg ønsker jo og jobbe. Det er forsåvidt ingen som kan se på meg idag at jeg sliter med noe som helst, og det er faktisk litt vanskelig og takle også.
    Lykke til fremover. Titter nok innom bloggen din igjen 😊

    Likt av 1 person

    1. Hei Lene! Kjipt å høre, men nå må du gjøre det «umulige»: la det ta tid, tenke på deg selv og huske at diagnoser ikke er hvem er. Det er noe som skjer deg, og er med på veien en kortere eller lengre stund. Gleden kommer tilbake igjen. Lover! Heier på deg ❤

      Lik

  13. Tilbaketråkk: Tipsfri sone

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s