Må jeg slå opp med kosebuksa?

For en stund siden var jeg på handletur med en venninne, og innså at skaden var skjedd: Jeg har blitt i overkant kosebukseorientert.

Jeg var klar over at faren var der. Jeg har alltid vært av typen som omtrent ikke kommer inn av døra før bluser og skjørt og hæler og denslags glir av til fordel for plagg som lar meg slippe magen ut og guarden ned, og som dessuten tåler store mengder kattehår.

Handleturen foregikk altså sammen med en venninne. Hun har den typen jobb som krever formelle klær. Hennes problemstilling går på hvordan likevel framtre som kvinnelig og gjerne en smule sexy. Vi kunne ikke vært lenger fra hverandre om vi befant oss i forskjellige solsystemer. Min venninne tråler resolutt og høyhælt mot blondetopper, silkeskjørt og innsvingte blazere. Jeg nærmest løper mot undertøysavdelingen. Ikke for å kjøpe pushups og sexy truser – men for å sjekke ut de beste kosebuksene. Som gjerne må være i flanell og ligne på, eller faktisk være, herrepysjer.

Euforisk oppdager jeg en versjon som (utover en helt vanvittig lite flatterende fasong), faktisk har dyreprint! Denne bærer jeg entusiastisk bort til venninnen min (her avbrytes hun under de nitidige studiene av detaljene i utskjæringene til en lekker kjole), og utbryter gledesstrålende at jeg har funnet den perfekte buksa!

Faktisk skjønner jeg komikken helt av meg selv, men i tillegg får jeg greit streng beskjed av nevnte venninne (hun er heldigvis en sånn som sier det rett ut): «Jeg tror faktisk du har nok kosebukser, Mai.»

Slik har det altså blitt. Som noen vet, ble jeg altså sykmeldt i fjor med stressdiagnose. Etterpå sa jeg opp jobben min. Siden har jeg frilanset og jobbet for meg selv. Og jeg elsker det. Men: hjemmekontoret har sine mange sider. En av dem er kosebukser. Og jeg har nok. Jeg har også tilstrekkelig med raggsokker, mensentruser og sæggete gensere. Jeg har nådd et estetisk lavmål. I mine mange år i damebladbransjen var jeg aller helst iført Isabel Marant og gikk aldri ut døra uten maskara. Nå har jeg blitt en klump med ukledelig flanell. Kontrasten er et smertefullt faktum (i hvert fall for samboeren min. Stakkar).

I forrige uke hadde jeg noen frilansoppdrag som tvang meg ut av huset og inn i de gamle og kjære lokalene. Da jeg skulle kle på meg om morgenen innså jeg at alt som het dressbukser, presentable skjørt og fine topper lå uforholdsvis langt nede i skapet. Det var heller ikke kommet nye tilskudd til siden sist, gitt. Derimot kunne jeg bla meg gjennom to nye joggebukser i jersey og en skummelt stor haug med det som best kategoriseres som nattøy. Det tok lang tid å kle på seg, alt er jo som kjent en treningssak.

Må jeg slå opp med kosebuksa mi? Dette vidunderlige plagget som gir meg en så til de grader behagelig hverdag, der jeg sitter alene med laptopen og ikke blir beskuet av andre enn katten?

Jeg nekter. Til det har vi blitt for sterkt knyttet sammen. Sorry, motepolitiet, men det er faktisk et innmari stort privilegium å kunne velge når man har lyst til å pynte seg (sorry til deg også, Jostein). Jeg er et ekte menneske, og la oss kalle kosebuksa frilanserens frynsegode.

Kosebuksa blir.

Derimot lover jeg å ta på meg maskara litt oftere, og å slutte å gå på butikken i pysjbukser. Jeg skjønner tross alt tegninga. Og jeg lover, altså, under all flanellen er jeg fit for fight.

Hvis du lurte på det, er dette bildet tatt i fjor:

Dette bildet er tatt nå, en stilrein selfie med mobilen (kosebuksa og hvitvinsglasset er på plass):

Jeg tenker det får duge. I hvert fall helt til jeg eventuelt ender opp med å signere en ny kontrakt en om evig eierskap og daglige hæler.

Inni er jeg jo den samme uansett.

Kosebuksa på bildet i toppen er fra Ellos. Det er, beklageligvis, sannsynligvis bare et tidsspørsmål før den havner i klesskapet mitt.

Les også: 80% perfekt

PS! Sjekk hvor smashing det faktisk går an å være, selv om man er over 40, her: Historien om Bodil