Folkens, det er på tide at vi slutter å ljuge.
Jeg mener det. Du synes kanskje at du er et gjennomført ærlig menneske, men likevel pynter du på sannheten hver eneste dag. Og du er ikke alene.
Vi elsker å fremstå som vellykkede. Derfor florerer sosiale medier av vakre mennesker med ditto hjem som trener hele tiden, til tross for at virkeligheten består av helt vanlige mennesker med oppvask på benken, hverdagsproblemer og fem kilo for mye. I følge eksperter gir de feilfrie fasadene oss angst og følelsen av tilkortkommenhet.
Det gjelder ikke bare på Instagram. De fleste har det bra om du spør dem, til tross for at mellom 6 og 10 prosent av befolkningen til enhver tid lider av en depresjon.
Jeg anser meg ikke som ferdig utlært, men jeg øver meg stadig på å være åpen og ærlig når noen spør hvordan jeg har det. Jeg prøver å le av meg selv når jeg gjør feil i stedet for å skjule det. Det kan være ubehagelig, men jeg synes det er verdt det.
Siden jeg har vært sykmeldt og diagnostisert med det som kan oversettes til en heidundrandes dårlig evne til å ta hensyn til meg selv (les: stress), har jeg jevnlig sittet og pratet med en veldig trivelig og klok dame ved navn Sissel. For ordens skyld er hun psykolog, og har fått betalt for å lytte til meg.
Sissel har lært meg mangt et godt knep, men det ironiske er at hun også har lært meg at hun selv på mange måter kunne vært overflødig. Det er nemlig slik at åpenhet og ærlighet kan hjelpe selv om den du snakker med ikke har gått ørten år på profesjonsstudier. Sissel applauderte rett og slett min etter hvert tillærte evne til å snakke fra levra med dem som er rundt meg. At jeg har lært meg å si det som det er, kan ha spart meg for mange terapitimer. Hvem vet.
Egentlig vet jeg det fra før, og det gjør sikkert du også. Jeg er så heldig å være del av en fabelaktig gjeng med damer. Vi møtes ikke lenger ukentlig, eller månedlig, men vi sørger for å tromle sammen noen ganger i året, med eller uten menn og barn. Og hver gang er det rein og skjær balsam for sjelen, som det så fint heter. Grunnen er ikke at vi er perfekte, men kanskje nettopp at vi ikke er det, og at vi faktisk snakker om det.
Vi deler bekymringer, erfaringer, triumfer, komplekser, gleder, tilkortkommenhet, vi deler det stygge og skeive og rare og ugreie. Og så ler vi av hverandre og med hverandre, og det rare er at det hver eneste gang løfter oss alle. Grunnen er egentlig veldig enkel. Vi føler oss mindre alene, mindre annerledes, mindre rare og mye, mye mer aksepterte.
Her er noen gode grunner til at du bør legge vekk det perfekte, og øve på å si det mer som det er: Takk som spør. Akkurat nå er det ikke helt topp, faktisk! Det blir en vane, og du belønnes på så mange måter:
- Plutselig viser det seg jammen at du slett ikke var alene om kviser på ryggen/pengemangel/kjærlighetssorg/utbrenthet/depresjon/ensomhet/familietrøbbel eller hva det skulle være.
- Og jaggu viser det seg også at andre får det bedre! For sannheten er at ingen rundt deg har behov for at du skal være perfekt. Tvert imot: at du viser ditt ekte jeg gir trygghet og fellesskap. Du blir heller ikke dårligere likt. Helt sant. Du kan stille deg dette kontrollspørsmålet: Hvem i hele verden er du glad i for deres feilfrihet?
- Du får det så mye bedre. For når du setter ord på problemet, er du allerede mange skritt nærmere å selv finne løsningen på det. Dette er jo også en del «hemmeligheten» bak profesjonell terapi. Si det – snakk om det! Bare spør en psykolog…
- Du får så utrolig mye mer interessante samtaler med andre mennesker. Big talk slår small talk ned i støvlene. Tro meg på det!
Jeg har valgt å være ærlig fordi det er bra for meg. For det meste blir åpenhet godt mottatt, og ikke bare av mine nærmeste venner. Jeg har også blitt veldig glad for gode og rause tilbakemeldinger når jeg har delt ikke bare vakre ting fra eget liv på bloggen. Bare se her:
Konklusjon: Ikke vær perfekt. Vær ærlig.
PS. KAN dele er ikke lik MÅ dele. Noe egner seg fortsatt best bare for de nærmeste.
Mai Eckhoff Morseth 
5 svar til “Helt ærlig”