Hvordan kunne dette skje?

For 28 år siden fikk Kenneth (14) låne en pistol for å skyte fire medelever og en lærer på Fiskå Ungdomsskole.

Det skulle skje i første time, inne i klasserommet. For nå hadde han fått nok. Kenneth var vant til å bli mobbet. Overlevelsesstrategien hans i hverdagen var å gjøre seg så usynlig som mulig. Kanskje nettopp derfor ble episoden med dataspillet det som nesten gjorde ham til drapsmann. Det som fikk det til å tippe over: Noen hadde plantet en annens spillkassett i sekken hans. Da eieren av dataspillet klaget til læreren over at spillet var stjålet, insisterte klasseforstanderen på å endevende alles ransler for å finne det igjen. Han fant det i sekken til den første han prøvde, han rett foran kateretet. Bak seg hørte Kenneth latteren fra dem som hadde lagt spillet i sekken hans med vilje.

Nå rant det over. Nå orket han ikke mer. Dagen etter var det kanskje bare tilfeldigheter som gjorde at Kenneth Nørve (42) i dag ikke har fem mord på rullebladet – og på samvittigheten.

Kenneth har fortalt historien sin til Mitt Lille Land på TV2. Det kan du lese og se her. I etterkant av programmet har han også gitt et intervju til danske BT, som du kan lese her.

Samtidig med at Kenneth nesten ble gjerningsmannen bak Norges første skoleskyting, satt jeg et par hundre meter unna, på Vågsbygd barneskole. Hvis det var friminutt akkurat da, er det sannsynlig at jeg gjemte meg på do, eller i buskene, eller i den underjordiske tunnelen bak skolen, der det var så trangt og mørkt og ekkelt og fullt av edderkopper at jeg som regel fikk være helt i fred. Det kan også hende at det var akkurat den dagen noen plantet en lapp i sekken til en av klassekameratene mine, en stillferdig og skoleflink gutt som aldri hadde sagt et vondt ord til meg. På lappen sto bare to ord, men de var til gjengjeld kraftfulle nok for han som fant den, klassens eneste med ikke-norsk bakgrunn: Jævla pakkis. Med løkkeskrift.

img_3407

I klassen vår var det bare jeg, innflytteren fra Oslo, som brukte løkkeskrift.

Hevnen for ordene jeg aldri ville tenkt på å skrive, kostet meg et brukket ribbein. Det var ikke første, eller siste, gangen at mobbingen mot meg var fysisk, men den utspekulerte måten både jeg og klassens eneste pakistaner ble gjort til offer på, kan holde meg våken om natta fremdeles, og ennå vet jeg ikke om lappens mottaker noen gang forsto at det ikke var jeg som hadde skrevet den.

Kenneth og jeg var dessverre ikke alene.

Forfatter Cornelius Jakhelln, som var min klassekamerat, har flere ganger skrevet om mobbingen og det belastede ungdomsmiljøet i Kristiansand, som han omtaler som «Mørkets nådeløse by».  I en kronikk i Dagbladet skriver han blant annet: «I Vågsbygd brukte lærerne mer tid på å snakke om Jesus enn på å vise nestekjærlighet i handling. De sviktet barna som trengte de voksnes beskyttelse.» Cornelius Jakhelln har også utgitt boken «Raseri. En hvitings forsøk på en selvbiosofi» (Cappelen Damm, 2011) som omtaler mobbingen, og snart kommer han med en egen diktsamling om oppveksten i Vågsbygd. 

Og det er flere historier:

I 2012 vant en 31 år gammel mann fram i høyesterett med sitt erstatningskrav mot Kristiansand Kommune. Han er delvis ufør som følge av den fysiske og psykiske terroren han var utsatt for på Hellemyr Skole på 80-tallet.

Blogger Olav Birkeland, som står bak hobbykokken.no, forteller sin versjon av ni år med mobbing fra det samme miljøet, og deler sine refleksjoner i dette innlegget.

I 2002 krevde en jente erstatning fra kommunen etter å ha blitt slått, sparket, tatt strupetak på, frastjålet penger og fått et hoppetau lagt i løkke rundt halsen sin på en Kristiansand-skole på 90-tallet.

Det kan ikke ha sluttet med oss, heller. For i 2013 ble en mann tilkjent 650.000 kroner i erstatning for mobbingen han var utsatt for i Søgne utenfor Kristiansand mellom 2003 og 2005.

Fiskå Ungdomsskole var beryktet for utbredt mobbing og et elendig læringsmiljø på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet. Også utenfor bygrensene. Selv gikk jeg på Fiskå fra 1990-1993. Her fikk ungdommer juling midt i skolegården i friminuttene. De ble siktet på med våpen. De ble avkledt fysisk og psykisk, spyttet på, skutt med luftpistol, kastet i pisserenna og innelåst i timevis på do.

For min del var årene på Fiskå bedre enn barneskolen. Men de var ikke bedre enn at jeg fikk min andel av tyn også her. Og jeg snakker ikke om bare sleivete kommentarer. Jeg snakker om å få horestempel før jeg fikk mitt første kyss. Om å høre ryktene allerede i første friminutt om hva som ventet meg når det ringte etter siste time: jeg skulle «tas», jeg var for innbilsk. Jeg snakker om å møte en gjeng på 20-25 jevnaldrende med steinansikter på skoleveien og vite at du er ute av stand til å forsvare deg mot fysisk vold fra dem alle. Jeg snakker om å finne setningen «Mai er ei billig hore» skrevet med sprittusj på benken i Kirsten Flagstadsvei. Jeg snakker om vold, trusler, psykisk terror og bevisst sverting.

Og om voksne som aldri grep inn.

Kan lærerne og ledelsen på Fiskå skole ha unngått å se all julingen, alle de triste ansiktene, alle de knuste hverdagene? Tok de aldri bussen fra busstoppet rett utenfor skolen og så meldingene som sto skrevet på trebenken? Kan de ha unnlatt å merke fraværet av glede, samhold og fellesskap? Jeg vet de visste om knivene, for jeg husker flere episoder med våpeninndragelse fra elever på skolen. Men jeg husker ingen konsekvenser, ingen oppfølging, ingen overvåking. Og jeg husker ingen varme.

Var det ingen som så hvor tøft vi hadde det, bak hockeysveisene, den svarte eyelineren og de harde blikkene? Var det ingen som så at Kenneth var fortvilet og desperat og helt, helt alene? Var det ingen som fikk lyst til å verne ham og oss alle, brette opp ermene og være voksne?

Ikke alle overlevde de harde ungdomsårene Kenneth og jeg var en del av. Det var flere selvmord. Det er helt sikkert flere med mørke ettervirkninger. Nå vet vi at det også kunne ha blitt en skolemassakre med fem dødsofre.

Hvordan kunne alt dette skje, rett foran øynene på de voksne som var ansatt for å ta vare på oss og gjøre oss kloke og skikket for voksenlivet?

Jeg spør som en som en gang var en 13 år gammel jente med for mye eyeliner og for få venner. Jeg spør som en mamma som ser lærere og skoleledelse ta vare på ungene mine og varsle hjem om den minste forseelse (tusen, tusen takk for at dere gjør akkurat det!). Og jeg spør som en voksen som heller ikke har øyne i nakken eller er tilstede overalt:

Hvordan kunne det skje?

Når det kunne skje med Kenneth, med Cornelius, og med meg, har vi da råd til å gå ut fra at det aldri kan skje igjen?

Jeg tror ikke det.

Dette innlegget er til deg. Du som er lærer. Du som er rektor. Du som er politiker. Du som er mor eller far. Du som er nabo, venn, onkel, tante, bestemor, bestefar, søster eller bror. Du som kjenner noen som er ung og uferdig. Det er til deg fordi det er du, det er vi, som må hindre det.

Vi som vet at vi har ingen ungdommer å miste.

img_3415

Hva mener du?

Jeg gjør oppmerksom på at Kenneth Nørve og Cornelius Jakhelln har lest og godkjent dette innlegget før publisering.

Les også:

Kjære Mai (7)

Slik svarer du mobberne

Bra folk

Stopp mobbingen!

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Reklamer

6 kommentarer om “Hvordan kunne dette skje?

  1. Tilbaketråkk: Helt ærlig
  2. Tilbaketråkk: Slik svarer du mobberne
  3. Tilbaketråkk: Unnskyld!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s