I sjefshoppas makt

Maria (11) vil ikke på skolen. Til mamma og pappa klager hun over usynlige vondter og påståtte sykdommer. Mammaen hennes, venninnen min, er fortvilet. Den blide, lille jenta hennes har blitt innesluttet og mutt. Hun prøver å snakke med henne. Hva er det som har skjedd? Hvorfor har hun så ofte vondt i magen? Hvorfor er det så lenge siden hun har hørt henne le? Venninnen min tar til slutt fortvilet kontakt med skolen og får et møte med læreren.

Det viser seg at hun ikke er den første som ringer. Ikke den første som er mamma eller pappa til en liten jente som bærer på en stor utrygghet. En av jentene i klassen til Maria bestemmer det meste over de andre. Hun har fått enorm makt over klassevenninnene. Maria og flere av de andre jentene finner ingen trygg plass i gjengen. Elleveåringene er utsatt for sjefshoppa.

Du har helt sikkert vært borti henne du også. Sjefshoppa finnes nemlig overalt. Jeg husker henne særlig godt fra skolegården, men jeg har også truffet henne i voksen alder, både på jobb og i fritiden. Jeg kan gjenkjenne henne gjennom barnas fortellinger fra skole og aktiviteter. Hun finnes der alltid. Hun skifter navn og ansikt, men hun er der.

Det er sjefshoppa som bestemmer hvem som er inne og hvem som er ute. Hvem som er med og hvem som ikke er med i gjengen. Hvem som er teite og hvem som skal få æren av å være sammen med henne. Ikke sjelden skifter hun mening. Selv om du fikk være med i går, betyr det ikke at det samme gjelder i dag. Noen ganger hjelper det hvis du betaler for deg. Marias sjefshoppe lar seg bestikke både med penger og godteri.

Maria har så lyst til å være sammen med henne. Selv om hun ikke er snill. Hun er den populære. Det er rundt henne det skjer, rundt henne alle har lyst til å henge. Og det er hun som bestemmer. Alle vet det, selv om ingen sier det. Noen av jentene jobber hardt for å tekkes henne. De konkurrerer om hennes gunst, og ikke sjelden må de vende seg mot hverandre på hennes kommando, selv om de egentlig er venner. Andre vet at slaget er tapt og holder seg viselig unna. De er de minst kule, den laveste kasten, og har ikke sjans. Det er det også sjefshoppa som bestemmer. Hun omgås ikke hvem som helst.

Å jobbe så hardt for å tekkes den lille sjefen sliter på Maria. Når hun blir avvist og sjefshoppa bestemmer at hun ikke får være med, raser hele verdenen hennes sammen. Skolehverdagen er så å si hele hennes sosiale liv. Stempelet hun får av den som bestemmer, blir en stor del av hennes selvbilde. Selv de dagene hun får være med på leken, føler hun utrygghet og uro, og er villig til å gjøre alt for å beholde posisjonen sin. Stadig merker venninnen min at det forsvinner godteri fra skapet. Marias ukepenger er ofte borte, selv om hun ikke har kjøpt noe.

Sjefshoppa er ikke nødvendigvis et barn. En annen venninne av meg, godt voksen, høyst oppegående og med beina stødig plantet på jorda, har også inntil nylig hatt sin sjefshoppe. Venninnen som bestemmer i gjengen, uten at de andre kan gjøre rede for hvordan hun ble makten tildelt. Hun som avgjør dagsorden for alle treff. Hun som bestemmer hvem som er bra nok. Som man vil være sammen med, selv om det ikke egentlig er hyggelig. Hun som ikke tåler kritikk. Hun som plutselig kan avgjøre at en av dere ikke er med lenger.

I en venninnegjeng på fem var det først en som ikke var bra nok. Hun hadde tillatt seg å kritisere sjefshoppa. Det falt ikke i god jord. Plutselig sluttet hun å motta invitasjoner til rødvinskvelder og hytteturer. Sjefshoppa fant plutselig mange feil ved henne, og nølte ikke med å fortelle de gjenværende i gjengen om dem ved enhver anledning. Venninnen min forteller litt skamfull at hun til slutt endte med å være enig. Så tungt veier ordene til flokkens ukronede dronning. Det er så vanskelig å si imot den som med verdens største trygghet hevder å eie sannheten.

Til slutt ble det min venninnes tur til å bli utestengt. Invitasjonene kom ikke lenger. På Facebook florerte bilder av den tidligere vennegjengen som skålte og lo og delte nye opplevelser uten henne. Hun reagerte med sorg og en genuin følelse av tap. De var alle voksne damer, med mange års minner fra små og store begivenheter. Hun forsto ikke hva hun hadde gjort galt. Men hun forsto at hun ikke lenger var en del av klikken. 

Det gikk flere måneder før hun klarte å se med såpass avstand på det hele at hun begynte å skjønne hva hun egentlig hadde vært med på i alle år. At hun og de andre, alle smarte, høyt utdannede damer med solid sosial kapital, kunne gi en dårlig gruppeleder så mye makt over dem, livene deres og følelsene deres. Hvordan hadde de gått med på det? Hvorfor greide ingen å stille spørsmålstegn ved sjefshoppas adferd ?

En tredje venninne er ekstra uheldig. Hun er direkte underordnet sjefshoppa på sin arbeidsplass. Sjefen drar henne hjertelig inn i varmen når det gagner henne selv, men nøler ikke med å ta æren for jobben hun gjør når hun lykkes. Venninnen min opplever det som helt vilkårlig når hun blir invitert med på et møte eller seminar, og når hun ikke gjør det. Den ene uka blir hun lyttet til, applaudert frem og takket, den andre uka har sjefen en annen favoritt og lar rett og slett være å svare venninnen min når hun snakker til henne. Ingen tør å være uenig med henne, selv om hun kan være åpenbart urimelig og urettferdig. Da står man i fare for å bli latterliggjort og ydmyket.

Det kan virke lett å heve seg over sjefshoppas maktmisbruk, men det er det sjelden. Selv om hun ikke er ansatt for å sjefe. Hvordan skal venninnen min gi 11 år gamle Maria følelsen av kontroll over sitt eget sosiale liv, når det åpenbart er en annen som bestemmer, og som har stor makt over de andre? 

Kanskje klarer de voksne å gjøre noe for utligne det skjeve maktforholdet i klassen hennes. Kanskje kan de få jentene til å slutte og følge sin dårlige leder, og heller konsentrere seg om hverandre i raushet og godhet. Eller kanskje må Maria løftes ut av miljøet for å finne trygghet. Jeg vet ikke hva som blir løsningen, men dette vet jeg:

Det er all grunn til å følge med på hvordan barna våre snakker med og om andre, og hva slags vennskap de har. Det er all grunn til å lære dem opp til å være rause, omtenksomme og snille, og til å oppfordre til rettferdighet, likeverd og omsorg for alle. Er barnet ditt en ledertype, gjør alt som står i din makt for at det er den gode typen. De finnes også! Er du lærer for en ledertype som du ser bruker rollen sin på en måte som skader andre, se etter muligheter for å dempe oppmerksomheten rundt den dårlige lederen, og heller gi så mye synlighet og ansvar som mulig til elever som utøver positiv innflytelse. Hierarkiet i en skoleklasse trenger ikke være hugget i stein.

Dette vet jeg også: Som voksne kan vi velge hvem vi skal være sammen med, og det gjelder å velge riktig. Det gjelder å holde seg unna sjefshoppene. Vi fortjener rett og slett bedre.

Det gjelder å velge de snille og rause, venner som tåler oss, støtter oss og heier på oss. Velge dem som lar oss være trygge i flokken vår. Og det gjelder selv å være en slik venn.

Har du erfaringer med sjefshopper eller andre dårlige venneledere? Del dem, da vel!

Les også:

• Hadde jeg bare visst
• Hvordan kunne dette skje?
• Slik svarer du mobberne
• Kjære Mai (7)
• Bra folk

Foto: Pexels