Ingenting sier «mamma elsker deg» som en en matpakke med grove lefseruller og økologisk granateple. Eller hvordan var det der igjen?
Et ørlite tips til deg som føler det blir i overkant styrete å daglig komponere fargesprakende matkunstverk i barnets lunsjboks for å vise at du er vellykket som forelder: Hva med å la ungen smøre matpakka si selv?
Jeg forstår fint lite av folk som tror barna deres trenger kokt quinoa, posjerte egg og havrewraps i lunsjboksen for å komme seg gjennom skoledagen. Jeg tror faktisk ingen barn har behov for stjerneformet kiwi. Det går an å være glad i noen uten å skjære ut hjerter av brødskivene. Det blir mindre matsvinn av det, også.
Det er ikke sånn at jeg ikke husker hvordan det var: å stå der med kaviar, eplebiter, ekstra grovt grovbrød og tidsnød og smøre forseggjorte matpakker fulle av kjærlighet og havrekli til fire små. Det er heller ikke sånn at jeg har glemt hvordan det var når de kom tilbake igjen, grinete av sult, med halv- eller uspiste bokser med begynnende muggdannelse, fordi det hadde vist seg at den dagen likte de faktisk ikke salami.
Nå vet jeg ikke hva slags barn dere andre har, men jeg har barn som skifter mening. Det er umulig å vite på forhånd om en agurkskive hever matpakka eller er det som ødelegger hele lunsjen. Den ene uka spiser én kun skinkeost, en annen ikke pålegg i det hele tatt. Den neste slåss tre av fire om makrell i tomatboksen de hatet i forgårs. Frukt og grønnsaker må gjerne ikke komme i kontakt med pålegget (i det hele tatt er barn etter min erfaring svært skeptiske til alt som er BLANDET), og er det feil merke på leverposteien, går de heller sultne. Uansett om maten er formet som en kanin.
Siden vi har flere barn, mange matpakker å smøre og det har vært ditto frustrasjoner, ble vi ganske tidlig enige om at den enkleste måten å løse det hele på, var å la hver mann (eller kvinne) ordne sin egen lunsj. Ønsker de å stikke ut brødskiver med pepperkakeformer, får de ta seg tid til det selv. Vil de ha pastasalat i stedet for brød, får de tilgang til gårsdagens middagsrester og kan hakke opp sine egne agurkbiter. Er det dagen for müsli, får de selv helle den i en boks og putte i sekken. Det funker utmerket. Selv da barna var ganske små, satte vi heller fram ferdig oppskårede brødskiver og dagens påleggstilbud og frukt og tvang dem til selv å bestemme – eventuelt med litt kjærlig veiledning om det trengtes.
Jeg føler meg ikke det spor slem som har overlatt barnas lunsjkomposisjoner til dem selv. Dessuten kommer de sjelden hjem med halvfulle matbokser som oser av mugg og misnøye. De har jo hver dag med seg den maten de selv helst vil ha. Ikke nok med det, barna har også blitt ganske gode til å ordne seg selv. De vet hvor de finner ostehøvelen om de er sultne, og de sier ifra om det er i ferd med å bli tomt for epler eller lettmelk. Alle fire klarer å få i seg mat selv om den ikke er figurformet eller stirrer på dem med drueøyne.
Selv om jeg er over gjennomsnittet glad i å lage mat, og også gjør det av kjærlighet, er det en tid for alt. Den tiden er for min del ikke klokka seks om morgenen, og i hvert fall ikke i den hensikt å vise noen andre hvor flink mamma jeg er. Jeg orker faktisk ikke tanken på at ungene skal vokse opp til mennesker som sutrer dersom de får servert helt vanlig mat. Jeg vil mye heller at de skal bli til små voksne som sørger for seg selv.
Vil du gjøre noe ekstra? Snik heller til deg den selvlagde matpakka og skriv «Jeg er glad i deg» på matpapiret. Det tar fem sekunder, og varmer minst like mye som agurkkunst. En helt vanlig klem fungerer også utmerket.
Og vær så snill, folkens: vær litt greie, ikke bare mot barna, men også mot dere selv. Brødskive med gulost funker fremdeles. Lover.
Les også:
Mai Eckhoff Morseth 
Ett svar til “Kjærlighet og matpakkekunst”