Mamma. Men fremdeles først og fremst menneske.

Før jeg ble mamma, visste jeg det ikke: At det å få barn forandrer livet, men ikke den som lever det. Ikke egentlig.

Han som ligger i magen min på bildet, har rukket å bli en stor gutt. En klok, nydelig, morsom, omtenksom, tankefull fyr, som jeg elsker så høyt at jeg uten å nøle ville kastet meg foran en trailer for å redde ham. Helt siden han ble født for nøyaktig 12 år siden har jeg gått med en nagende angst for at det skal skje ham noe vondt, at noe eller noen skal rive flenger i den vakre sjelen hans. Eller verst av alt, at jeg skal miste ham. Han gjør meg glad, han gjør meg sint, han gjør meg redd og fortvilet, og han gjør meg svimlende stolt.

Å bli mamma er selvfølgelig fullstendig overveldende. For meg var det mest sjokkerende det intense behovet jeg følte for å verne den ørlille (nå ja, han veide nesten fire kilo) og forsvarsløse skapningen som plutselig var min. Fra alt. Fra fysiske smerter, fra sult, fra farer og fra å være alene et eneste sekund. Jeg trillet ham med meg overalt. Jeg sov med ham i senga. Jeg spiste med ham på fanget.

Jeg bestemte meg for mye mens jeg stelte for babyen min. Jeg skulle bli en sånn fantastisk mor! Jeg skulle være en evig og trygg havn, stø som fjell. Han skulle få hjemmelaget, økologisk mat blandet med morsmelk. Han skulle få den riktigste og beste oppdragelsen. Han skulle aldri se meg gråte eller skrike eller rase. Jeg skulle alltid ha god tid, et overskudd av krefter og uuttømmelig tålmodighet. Jeg kjøpte den dyre lekematten som «alle» mødre anbefalte, den som skulle puste og holde babyen passe varm. Den som kostet femten ganger mer, men ellers var helt umulig å skille fra de rimelige variantene. Jeg kjøpte offwhite og lyseblå, nydelige små klær i ull og bomull, som jeg brettet og stablet med tellekanter i skapet. Han skulle neimen ikke bli en sånn unge med stygge Batman-gensere og hullete bukser. Jeg trillet og trillet, bysset og bysset, ammet og badet og elsket.

Den dagen han begynte hos dagmamma gråt jeg stygge-gråt, du vet sånn ordentlig med snørr, hele veien til første arbeidsdag, og møtte opp på jobb med følelsen av å ha mistet en vital kroppsdel. Hvordan i all verden skulle denne lille gutten, mitt eget barn, klare seg en hel dag uten meg?

Noen timer senere viste det seg jo likevel, for meg som for de fleste andre, at gutten min hadde hatt en strålende dag hos dagmamma. Lekt med andre barn, spist grøt og hatt det aldeles fortreffelig. Selv om jeg altså ikke var der. Sånn kan det gå.

Siden har jeg også måttet innse at det meste jeg den gangen lovet både babyen min og meg selv, var løfter det var umulig å holde. Selv om jeg var mammaen til Mons, og siden til søsteren hans, var jeg ikke primært En Mor, men fremdeles en person som hadde utålmodighet, temperament og tårekanaler.

En som trengte stillhet iblant. En som kunne bli sliten. En som syntes det var befriende herlig å sitte en kveld med venninnene sine og drikke rødvin og snakke om noe annet enn bleier og barneoppdragelse.

Etter hvert viste det seg også at jeg, selv om jeg hadde blitt mamma, ikke hadde blitt en som ønsket bruke én av tre sårt etterlengtede ferieuker i Mummiland, eller som klarte å forholde meg på særlig lang sikt til økologiske bæresjal. Sønnen min spyttet ut de kokte grønnsakene, men viste seg å stille seg positiv til softis. Da han ble litt større, nektet han resolutt å bruke de små Lille Lord Fauntleroy-klærne jeg stadig kjøpte. Han ville ha Batman-genser. Alle buksene hans fikk hull på knærne. Han ville gå med dem likevel.

Og jeg oppdaget en ting til: Før jeg fikk barn, var jeg et sammensatt menneske med sammensatte følelser. Jeg kunne være glad eller sint eller lei meg, trygg eller utrygg, sosial eller innesluttet, tålmodig eller utålmodig, oppofrende eller selvsentrert. Jeg kunne få til utrolig bra ting, og jeg kunne gå på trynet.

Og etter at jeg fikk barn, var jeg akkurat lik. Kanskje bare litt mer lettrørt.

Selv om jeg er mor, og elsker barna mine, er jeg nemlig først og fremst et menneske. Jeg klarer ikke å lage Pokémon-kake med lokk av blomsterpasta, selv om jeg prøver (jeg nailet ikke sjørøverskutekake heller). Jeg har ikke alltid tid. Jeg klarer ikke alltid å være tilstede. Det finnes ikke noe uuttømmelig hav av overskudd. Ungene har sett meg både rase og gråte og dumme meg ut. Jeg er ingen supermom. Jeg er et menneske, som også er noens mamma.

Jeg tror det er bra. Om det å bli foreldre skulle gjøre at vi kastet alle egne ønsker på båten for å tilfredsstille hvert minste behov hos barna våre, ville vi lagt en byrde på dem. De ville måtte bære på våre oppofrelser, og kanskje ende med å undre seg over hva vi egentlig følte og ønsket oss, og hvem vi ville vært uten dem.

En gang skal podene våre flytte hjemmefra. Det skal bli tomt i huset. Og vi skal fortsatt leve gode liv. Da er det kanskje like greit å ha litt trening. Vi skal fremdeles være foreldre, vi skal fremdeles elske barna våre, men vi må være noe mer også.

Jeg er et ekte menneske, med ekte følelser, i en ekte verden. Akkurat som jeg ønsker at barna mine skal bli.

Gratulerer med dagen, kjære gutten min. Jeg elsker deg.

Mai Gravid 03 PC - versjon 2

Bildet av magen min med Mons inni er tatt av Anders Bergersen (2004).

Les også: En (tross alt ikke BARE) streng mammas bekjennelser

 

 

Reklamer

3 kommentarer om “Mamma. Men fremdeles først og fremst menneske.

  1. Tilbaketråkk: En streng mamma!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s