Ekte mennesker

Jeg elsker mennesker som ikke får til alt. Mennesker som går på trynet. Jeg elsker mennesker med skjevheter og svakheter. Mennesker som våger å leve med litt av innsiden ut. Jeg elsker mennnesker som slanker seg en hel dag, og så går hjem etter en lang arbeidsdag og spiser to bokser Ben & Jerrys til middag. Jeg elsker mennesker som av og til drikker et glass vin for mye, mennesker som mister flyet fordi de forsover seg, mennesker som gråter foran barna sine selv om de hadde lovet seg selv aldri å gjøre det, jeg elsker mennesker med lakenskrekk, jojovekt, angst, kjærlighetssorg, treningsvegring, sukkeravhengighet, kviser eller pengeproblemer. Og som snakker om det.

Jeg har akkurat kommet hjem fra jentetur (vi kaller det visst det ennå, selv om vi alle er rundt 40). Sammen har disse fantastiske damene og jeg mesket oss med gourmetmat, massasje, spaavdeling, hotellsuite, champagne og nydelige omgivelser. Og reist hjem og følt oss bedre, sterkere, støere, tøffere og friskere enn da vi dro.

Det er ikke luksusen som er grunnen. Vi er lettere fordi vi, i noen kjærkomne, innholdsrike, komprimerte timer, åpner opp for hverandre. Vi deler historier. Vi deler sorger. Vi deler tilkortkommenhet. Vi deler fiasko. Vi deler gleder. Vi deler bekymringer. Vi deler våre ekte, indre jeg. Vi deler «hele pakka». Vi lytter til, støtter, rådgir, ler med og heier på hverandre. Og det er så fantastisk!

I går var det premiere på NRK-serien Jeg mot meg. I programmet samler psykolog Peder Kjøs åtte ungdommer med ulike psykiske utfordringer til gruppesamtaler. Jeg hadde den store gleden av å samarbeide med Peder i flere år i KK, og er stor fan av ham. I tillegg til gruppeterapien følger vi ungdommenes videodagbok. Anders (18), nummer 1 øverst fra venstre, trener og trener, slanker seg og gråter. Selv om han vil, får han seg ikke til å bruke lørdagen på å dra på fest med vennene sine. Stemmen i hodet hans sier at det er viktigere at han tar minst 100 i markløft. For Malin (25) har kravet til egne prestasjoner blitt så stort at det har gitt henne panikkangst. Nå har hun vært sykmeldt i åtte måneder. Hun har utviklet angst for angsten.

Problemene til ungdommene er mange, men ganske vanlige. De sliter med angst, rus, ensomhet, utslitthet. Når du betrakter gjengen i gruppeterapi, ser du enkelt effekten ungdommenes åpenhet har på de andre. Legg merke til ansiktene deres som åpner seg når de andre snakker. Så lettet blir vi altså over å høre at også andre har mørke i seg, også andre synes det er tungt iblant. Selv om det ikke synes utenpå. Jeg har ikke sett mer enn den første episoden, men jeg kan allerede gjette meg til at disse ungdommene kommer til å ha glede av hverandre, og bli sterkere i løpet av programserien. Gikk du glipp av første episode kan du se den her.

Tusen takk til disse fine, kloke unge menneskene for at de tør! Kanskje er det bare meg, men jeg har en følelse av at vi i stadig større grad nærmer oss et samfunn der flere og flere våger å snakke åpent om hvem de er og hva de opplever, selv om det ikke alltid er vakkert eller pent eller behagelig. Jeg er brennsikker på at det vil gjøre verden til et bedre sted.

Vi må slutte å kritisere hverandre for at vi «bretter ut livene våre». Livet egner seg ikke best sammenbrettet i skuffen, men ute blant menneskene der vi kan ta vare på hverandre og speile oss i hverandre.

Hvis menneskene bare våget å snakke helt åpent med hverandre, ville det være betydelig færre sorger i verden om hundre år. (Samuel Butler).

Og tusen takk til disse damene, mine egne, som støtter, heier, ler og griner for og av og med meg på ørtende året. Dere er gratis terapi, og ren kjærlighet!

 

Les også…

Om å stikke hodet fram her.

Om vennskap her.

Om åpenhet her.

Om å være bra nok her.

Om min stressdiagnose her.