Farfar, kjærlighet, Skam og manier

Even i Skam får ikke sove, og vandrer plutselig naken ut i vinternatta for å kjøpe burgere. Han er manisk, får vi vite.

Dette er farfaren min og meg.

Da jeg var liten, var vi sammen minst gang i uken. Farfar jobbet i NRK, og jeg sang i kor i samme bygg. Hver onsdag mellom skolen og koret fikk jeg vente på kontoret til farfar. Vi spiste ostesmørbrød sammen i NRK-kantina, og farfar leste for meg fra eventyrbøker  som han hadde på kontoret, selv om han egentlig var på jobb. En stund tok jeg pianotimer hjemme hos farfar i leiligheten hans, som hadde grønt teppe og vakre porselensfigurer. Jeg lurte ham til å tro at jeg lærte noter ved det store flygelet, mens jeg egentlig bare satt og kopierte det han og fingrene hans gjorde. Farfar kunne spille den samme barnesangen som minst ti forskjellige komponister, og ble alltid like forferdet når jeg ikke forsto at «dette er jo Brahms! Og dette er jo Beethoven!»

Da jeg ble voksen, fikk jeg høre at farfar var bipolar. Altså manisk depressiv. Det kan jeg ikke huske å ha merket noen gang. Jeg kjente ham ikke som bipolar. Farfar var farfar. Han jobbet, skrev fantastiske dikt og tekster, spilte piano og hadde kjæreste. Det er mulig han opplevde en følelsesmessig utflating som resultat av medisiner han tok for sykdommen. Kanskje han savnet de høye toppene, dette diktet som han har skrevet tyder på det:

Huldrehaugen

Kan man gå seg vill i skauen når man er en voksen kar?

Lokkes inn i huldrehaugen, glemme alt som er og var?

Kjenne søt musikk i kroppen, vandre i en drømmelund

Sveve opp til lykketoppen – dvele der en svimmel stund?

Nei, jeg må ha drømt det hele. Det er alt jeg vet å svare.

Men jeg blir jo ved å dvele ved min drøm, den dyrebare!

Ja, umistelig det er den, med sin fryd og med sin plage.

Alltid vil jeg være nær den – alle mine levedage.

Hør min bønn, skjenk meg en lise: Gi meg drømmen i reprise….

Erik Eckhoff

Den oppstemtheten som får Even til å gå naken ut på Oslos østkant for å kjøpe burgere, er altså også noe man kan savne. Som man til og med kan ønske seg i reprise.

Jeg tenker det er sånn: Even er verken gæren, gal eller koko. Even har bipolar lidelse, men han er fortsatt Even. Bare med en sykdom som gjør at han i perioder kan gjøre ting som er helt utenfor boksen, og som han ikke ville gjort når han er frisk. Det er ikke det samme som å være konstant utilregnelig. Det er ikke det samme som å være et umulig kjæresteemne.

Serieskaper Julie Andem høster velfortjent applaus for Skam. Serien er ganske enkelt genial. Hjertevarm, og genial. Ett etter ett pirker Andem på tabuene våre, angsten vår og fordommene våre. Hun ikke bare skraper i, men bruker motorsag på lakken til de tette skottene der vi har plassert alt sånt som vi er redde for. Som homofili, kjærlighetssorg,  religionsforskjeller, psykiske lidelser og småskakke familier. Alt det skumle – og helt normale. Som vi alle har i livene våre. Og som vi trenger å forholde oss til, snakke sammen om og åpne dørene inn til.

Farfars manier og depresjoner ble, så vidt jeg vet, holdt under kontroll av litium. Hans sykdom merket jeg ingenting til. Og som farfar var han mer enn kvalifisert.

Skam viser oss det så fint:

Vi er ikke sykdommen vår, legningen vår, hudfargen vår, religionen vår, familien vår, angsten vår eller barndommen vår.

Vi har allerede sett de første skeive ungdommene komme ut av skapet og takke Skam for at de turte. Muslimske jenter får en real oppreisning fra varme , fornuftige Sana, som står fjellstøtt med et bein i hver kultur og stadig gjør oss litt klokere. Nå gjør serien det enklere å være ung med en psykisk lidelse. Ja, for pokker, gjerne godt voksen også. Den gjør det rett og slett enklere å være et ekte menneske.

I tillegg skal serien ha ros og applaus for å tegne et fantastisk bilde av vennskap, og for at den viser at man ikke må være like for å være sammen. Tvert imot, faktisk! For alle skulle hatt venner som Sana, Magnus, Mahdi,  Eskild og Jonas. Alle!

Skam er gjort så klokt, ekte og fordomsfritt, og med så mye varme og kjærlighet, at jeg er brennsikker på at vi ikke har sett Even og Isak kysse hverandre for siste gang (jeg tror ikke engang det bare er romantikeren i meg som håper når jeg skriver dette). Skam er for fellesskap, brobygging, raushet og kjærlighet.

Vi har alle mye å takke Julie Andem og Skam for (kanskje bare med unntak av alle som er arbeidsgivere, og må finne seg i at jobben må vike hver gang det kommer et nytt klipp).

Det er bare en eneste ting jeg er skuffet over, og det er at serien ikke kom da jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg er fullstendig overbevist om at det ville gitt meg et bedre liv.

Ingen trenger skam. Men alle trenger Skam.

Så kom igjen, Isak, plukk opp telefonen og ring til kjæresten din, ok? Han trenger deg nå, skjønner du. Det vet jeg farfar ville vært helt enig i.

Lagre

Lagre

Lagre