Når tiden har misforstått alt

Tiden og jeg er ikke helt på bølgelengde, og det kan umulig være min skyld. Jeg henger i stroppen konstant og er sinnssykt god til å multitaske, så jeg nekter å tro at det er meg det er noe i veien med. Det må rett og slett være tiden som har misforstått.

Da jeg var barn og tenåring, ja, egentlig et godt stykke ut i voksenlivet også, innbilte jeg meg at når folk er rundt 40 år, så har de ting på stell. De baler ikke med for eksempel usikkerhet, overdreven selvkritikk og teite komplekser. De er fylt av indre ro og kontroll. De leser aviser, drikker te, luker i hagen og er fornøyde.

Nå er jeg 39 år, og ikke noe av dette har slått til.

Selv om jeg har dobbelt så mye livserfaring som da jeg var tenåring, viser det seg urimelig nok at jeg fortsatt tar dårlige valg, driter meg ut og mangler både sinnssro og selvdisiplin. Det slår meg at tiden ikke er noen typisk lagspiller. Det synes jeg er ganske dårlig gjort av den.

En annen ting det viser seg at tiden ikke har forståelse for, er at jeg er like ung inni meg nå som da jeg var 20. På mange måter enda yngre, faktisk (da jeg var 20 ville jeg bare bli voksen). Derfor tar jeg stadig feil når jeg treffer nye mennesker. Folk jeg raskt stempler som «mye eldre» viser seg å være jevngamle med meg. Og unge og hippe og kule folk som jeg tenker jeg er HELT på bølgelengde med, kan være født på nittitallet. Det er bare dårlig gjort.

Ikke snur de kjekke 20-åringene seg etter meg på bussen, heller. Kanskje de bare er veldig nærsynte.

Det har seg altså sånn at jeg ikke er ferdig med å være ung. Jeg er ikke klar for et liv lenket til tekoppen, og når voksenlivet blir altfor seriøst får jeg lyst til å pirke i det fornuftige, fortelle teite vitser og oppfordre noen til å tenne på en promp (noe ingen gjør lenger. Jeg savner det.).

Ålreit, jeg erkjenner at jeg hører på NRK Alltid Klassisk nesten hver dag, og at jeg blir litt sliten av hiphop. Jeg lager mat som bruker fem timer på å bli ferdig, og blir sur når de ikke har artisjokker i grønnsaksdisken. Jeg legger merke til at små barn jeg ikke kjenner titulerer meg som damen, enda det burde være opplagt at jeg egentlig er jenta. Jeg registrerer at vi har barn i huset som plutselig går på ungdomsskolen, noe som jo er helt usannsynlig, kanskje ikke sant engang, for barna ble jo nettopp født.

Men likevel, altså, jeg er for pokker ung! Jeg vil ha latterkramper, være altfor lenge oppe, ta teite valg og ikke tenke på morgendagen eller legge nitide langtidsplaner. Jeg vil at bedet skal luke seg selv, eller at «noen andre» skal gjøre det. Jeg hater å stryke klær. Jeg er ikke interessert i rynker, lange, seriøse møter, hengepupper eller å bli kalt damen. Kan dette være så vanskelig å forstå?

Og hvis det er sånn at jeg virkelig er voksen, så forventer jeg i det minste å slippe alle kompleksene og bekymringene. Konklusjonen min er rett og slett at tiden har tatt fullstendig feil. Jeg er ikke klar. Tiden har ikke fulgt med i timen, og jeg forventer skjerpings.

Og at noen snart tenner på en promp kan vel ikke være for mye å be om, kan det det da?

Lederbilder Mai
Her er jeg sammen med katta, som promper helt åpenlyst (uten å tenne på), driter i alle andre enn seg selv og likevel har flere følgere enn meg på Instagram. Frekt, det også. Litt av en type du, Mozart!

Bilde av meg (og kjendiskatta): Yvonne Wilhelmsen

Illustrasjonsfoto i toppen: Pexels

Lagre

Advertisements

9 thoughts on “Når tiden har misforstått alt

  1. Åååå, jeg kjenner meg så godt igjen! Tiden og jeg er ikke alltid enig. Jeg er 46 og hører gjerne på hiphop, jeg skjønner heller ikke at de pene gutta er aaaalt for unge, for i mitt hode er vi jo på samme alder…og de som er på min alder virker jo så utgamle! Jeg hater husarbeid og vil være oppe til langt på natt uten å få svi for det dagen etter. Døgnet mitt er aldri langt nok, jeg får sjelden tid til det som JEG vil og ender opp med for lite søvn de dagene jeg trumfer gjennom å gjøre noe gøy som ikke passer til tiden jeg utad lever i…. Nei, la oss ta tiden tilbake og ta kontroll over tiden slik at vi kan gjøre det som VI vil!

    Likt av 1 person

  2. For noen tiår siden hadde jeg en deilig trøstehistorie – det var den tiden vi brukte magneter i gilde farger for å henge opp bilder og historier på kjøleskapsdøren:) Der sto det: En bestefar og barnebarnet var på stranda og barnebarnet observerte at bestefaren nok var opptatt av og begeistret for nakne struttepupper(det var den tiden da toppløse var normalt, Mai)! Da de kom hjem gikk barnebarnet resolutt bort til sin kjære mamma og fortalte om det han hadde observert, la hånden kjærlig rundt mammas hals og sa: Orntlige pupper, de skal henge de, mamma! Nemlig, sier jeg!! Det hjalp kanskje ikke dette, heller😆?

    Likt av 1 person

  3. Tilbaketråkk: Unnskyld!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s