Kongeparet var nylig på sitt første statsbesøk i Midtøsten. Dronning Sonja benyttet i sin tale til kongeparet i Jordan anledningen til å skryte av likestillingen i Norge, og belyste blant annet innvirkningen kvinners deltakelse i arbeidslivet har på et lands økonomi. Noen medier fant deler av denne talen interessant. Andre syntes det var mer relevant å løfte frem hvor godt dronningen tok seg ut mens hun sa det. Dagbladet, for eksempel.
I 2017 skrev jeg dette innlegget etter at VG fikk Jan Thomas til å trille terning på dronningens kropp og utseende. Det er mitt desidert mest leste og delte innlegg noensinne, enda jeg selv syntes jeg påpekte noe som var helt overtydelig: det uverdige i å benytte enhver anledning til å kommentere hvordan en kvinne ser ut.
Dronningen selv er ikke overvettes begeistret for fokuset, noe hun selv har uttalt til nettopp VG: «Det har irritert meg. For eksempel når man er ute på et offisielt oppdrag, så hender det at pressen ikke skriver om det som foregår, men bare om det man har på seg. Det er meget skuffende.»
Det er ukultur å kommentere utseende, uansett kjønn, særlig når personen selv har et helt annet budskap. Det blir direkte pinlig når kropp og antrekk ender opp som vinklingen mens budskapet er likestilling. Jeg noterer meg at kongen fortsatt får snakke til et interessert publikum uten at noen finner på å fokusere verken på kroppen eller klærne hans. Og jeg lurer: Blir vi aldri ferdige med dette?
Nei, vi gjør visst ikke det.
«Søt pus», kommenterte en godt voksen mann nylig under et bilde av min yngre søster på Facebook. Min søster var ikke alene om å få brekningsfornemmelser. Det ligger ikke så rent lite ironi i at fyren faktisk mente det som en kompliment. At han overhodet ikke reflekterte over at det for et oppegående menneske med betydelig samfunnsengasjement kanskje kunne smake vondt å bli redusert til et nusselig kosedyr.
Å se forbi et menneskes innhold og budskap og kun forholde seg til skallet hører selvfølgelig ikke hjemme i 2020. Få ville finne på å kalle en mann for en søt pus, og det ville i så fall neppe av noen oppfattes som noe positivt. Det oser av, i beste fall, et kvinnesyn utgått på dato (for femti år siden), og i verste fall, skjult misogyni. Respektløst er det uansett.
Å ta noen på alvor innebærer å vurdere budskap, ikke innpakning.
Vi har to døtre her hjemme. De jobber hardt, kanskje hardere enn brødrene sine, med skolepresentasjoner og analyser, med ballteknikk og notelære og sosiale koder. De trener på å prøve stemmen sin i diskusjoner med voksne og er fulle av kloke tanker og samsunnsengasjement. Jeg håper inderlig at verden vil møte dem med interesse for deres tanker og verdier, og ikke redusere dem til kropper med (eller uten) klær på.
Kjære journalister. Kjære alle sammen. Før vi skriver, før vi snakker, la oss stille oss selv spørsmålet: ville dette vært et greit fokus om jeg omtalte en mann? Dersom svaret er nei, kan vi ikke åpne skuffen på ny, rote godt rundt i den og se om det ikke kanskje finnes en annen vinkling der inne et sted som kunne holde vann. Og så holde oss så saklig vi kan til den.
Vær så snill: kan vi bli ferdige med ukritisk å kommentere kvinners utseende? Kan vi kanskje til og med øve på å lytte til dem?
På forhånd takk! Gratulerer med kvinnedagen!
Les også:
- Velkommen til den offentlige debatt! Noen enkle kjøreregler
- Kjære Mai (7)
- De som elsker seg selv – for høyt
Mai Eckhoff Morseth 