Pyntedokker fra Østlandet

«Damer fra Østlandet er definitivt ikke min greie. Pripne jåledamer som er redde for å få møkk under neglene, og tror de er bedre enn andre. Fuckings sure, radmagre besserwissere med veskehund og svære botoxlepper. Dyre i drift som ville helvete. Nei, fy faen!»

De to kompisene sitter foran meg på bussen og er skjønt enige. Jævla kravstore pyntedokker er ikke noe for dem. Sånn som damene er her på Østlandet.

Mye kan tyde på at det ikke ble napp på disse karene på byen i Oslo i går. Og hvem liker vel kravstore surpomper som ser ned på deg? Det gjør jo ikke jeg heller.

Jeg er ei dame fra Østlandet. Nesten alle venninnene mine er damer fra Østlandet. Mora mi er ei dame fra Østlandet. Mormor (91) også.

Ingen jeg kjenner har veskehund. Mamma har en labradormiks som hun går langturer i fjellet med. Mormor hadde en airdaleterrier på 80-tallet. Selv har jeg tre katter.

Jeg har aldri vært mager. Jeg kan nok være litt dyr i drift, men er til gjengjeld økonomisk selvberget. Man får ikke store lepper av botox, så jeg antar de tenkte på restylane. Det har jeg hittil ikke følt på noe behov for, og for mormors del tror jeg ikke hun vet hva det er. Og hun bor til og med på Oslos beste vestkant.

For et år siden havnet en annen nordlending svært ufrivillig på denne bloggen, grunnet sin overbevisning om at «en uskyldig frøken som meg» trengte litt hjelp av en kar med «mer vikingblod i årene» enn det «alle slags oslopjokker og andre pappagutter» kunne gi meg.

Det ble ikke noe på ham. Jeg, og de fleste damer jeg kjenner, har det greit med å være damer fra Østlandet, og noen kommentarer på bussen fra et par gutter fra nord overlever vi saktens. Det interessante spørsmålet er, når er det fordommene våre blir farlige?

Du har helt sikkert sett reklamefilmen fra danske TV 2? Den har, vel fortjent, blitt hyllet av en hel verden. «All that we share», heter filmen. Den viser så enkelt og elegant at alle er mer enn klærne, hudfargen, kjønnet og kroppen sin, og at vi har mye felles som ikke kan ses ved første øyekast. Du trenger ikke være overdrevent lettrørt for å grine av den, selv om den helt sikkert er greit regissert.

Noen har nok latt seg inspirere av danskene. For i dag dukket denne Momondo-reklamen opp i feeden min. Her får mennesker som først stolt proklamerer seg som «hundre prosent britiske», «hundre prosent franske» også videre, foretatt gentester, som selvsagt viser at de jaggu stammer fra over halve kloden, slik de fleste av oss jo faktisk gjør.

Som jeg sier (eller synger) hver gang jeg er i godt nok lag, og får tilstrekkelig vin i glasset: We are the world.

Det er en grunn til at vi trenger, samler oss rundt, lærer av, griner av og stadig vender tilbake til fantastiske Skam. Og til at jeg er så glad for at muslimske Sana med hijaben er hovedperson i den nye sesongen. (Les også: Ingen trenger skam. Men alle trenger Skam). For Sana er jo ikke «sånn som dem», men mer «sånn som oss».

De færreste er i grunnen «sånn», hva nå det måtte være. Alle damer fra Østlandet har for eksempel ikke duckface og veskehund. Alle muslimer er ikke skumle mordere. Norgeshistoriens største terrorist var en lyshåret oslogutt. Og sannsynligvis er ikke alle nordlendinger ignorante, grovmunnede fjols. Jeg holder i hvert fall muligheten åpen.

Fordommer er narrens fornuft.

Illustrasjonsfoto: Pexels