Hvorfor er small talk så vanskelig?

Velkommen til høysesongen for spisse hæler, varm gløgg, levende lys og timevis med tørrprat med folk vi nesten kjenner. Er det flere enn meg som må trekke pusten litt sånn ekstra dypt før man trår stivpyntet over dørterskelen til mange timer med small talk?

Det er alltid utrolig hyggelig å bli invitert i selskap, problemet er bare at jeg er heidundrandes dårlig på koselig småprat. Sorry hvis jeg høres ut som en surmaga einstøing her, jeg er ærlig talt ikke det. Jeg har det bare best når isen er brutt, de første nølende frasene er tilbakelagt og vi kan bevege oss inn på det som betyr noe. Det må jo ikke ta evig lang tid, heller.

Det var umulig å få igang en samtale. Alle snakket for mye.

(Yogi Berra)

Noen mennesker har svart belte i small talk og benytter seg av denne samværsformen også sammen med folk de har kjent i årevis. De snakker gjerne og mye om ingenting, og kan holde det gående i timevis som om det var uhyre viktig og interessant. Dette er en måte å være sammen på som gir meg særlig kløe og kaldsvette.

Ingenting er selvfølgelig aldri egentlig ingenting. For eksempel er ingenting ganske ofte en lek der man skal snakke om hvordan man har det, bare at det aldri er meningen at man skal svare ærlig. I small talkens verden har man det alltid bra, men ikke for bra, og dette beskriver man på måter som i den hele og store sammenheng ikke er viktig verken for deg eller for hvordan du har det. Small talk må nemlig ikke under noen omstendighet føre til at den du snakker med får et reelt bilde av hvem du er. Ingenting kan være været, og i skremmende mange tilfeller har jeg erfart at ingenting dreier seg om sykdommene til fjerne slektninger eller bekjentskaper, eller fjerne bekjentskapers fjerne slektninger. Ingenting kan også være lange konversasjoner om for eksempel småkaker, reiser, klær, sko, hårfrisyrer og andre ting man griper til når man skal si noe til noen uten å egentlig si noe til noen. Ikke noe av dette klarer jeg isolert sett å se på som særlig viktig over tid, og jeg sliter uten unntak med samtalene.

Derfor hender det at jeg må tvinge meg selv til ikke å dukke bak frysedisken når jeg får øye på noen jeg nesten kjenner på butikken, i frykt for å havne midt i en halvtimes prat om prisen på julepølser og hvor vi har reist i det siste (jeg har ikke reist noe sted i det siste).

Det har seg nemlig sånn at det som interesserer meg ved andre, er hvem de er. Hva de tenker, hva de har opplevd, hvordan de har det og hvem som befinner seg inni det jeg allerede kan se. Jeg vil snakke om ting som betyr noe. Jeg vil møte dem på ordentlig, speile meg i dem, treffe meningene deres, le og være sammen med dem for å være mindre ensom på jorda. For drevne small talkere er slike ønsker selvfølgelig både slitsomme og fryktinngytende. Jeg beklager!

I tillegg til at jeg har angst for tomprat, er jeg også et ærlig menneske. Jeg er rett og slett innmari dårlig til å lyve, og disse to egenskapene er en forferdelig kombinasjon i møte med small talkerne. Det er nemlig veldig, veldig vanskelig for meg å si at jeg har det bra hvis jeg ikke har det, eller på særlig lang sikt klare å opprettholde et engasjement for været i et halvtårsperspektiv. Jeg blir stressa, kan lures ut i spontan big talk, og før jeg vet ordet av det, befinner jeg meg midt i en prat som egentlig er altfor privat for en kjapp passiar mellom fiskeboller og nedpriset tynnribbe.

Som nær sagt profesjonell stresser og dreven multitasker, er minuttene og timene med dans rundt grøten (av mening), en ekstra lidelse. Jeg føler at jeg ikke har tid til å diskutere noe jeg opplever som meningsløst (her tar jeg selvfølgelig feil, for alle stressere vet at vi egentlig har mye bedre tid enn vi tror. Det bare føles ikke sånn!).

Jeg er bortskjemt. Jeg har så mange folk rundt meg som elsker big talk, at jeg har blitt avhengig. Jeg ELSKER når vennegjengen møtes, og vi alle i kor hopper automatisk til det som betyr noe. Så vi får bruke de få timene vi har sammen på samtaleemner som løfter og trøster og heier og skaper samhold. Det er fantastisk! Big talk og åpenhet er viktig. Det er nemlig samtaler rundt ekte problemer, ekte gleder, ekte bekymringer, som gjør at vi føler oss som en del av noe, som gjør at vi føler oss normale, som gjør at det skumle og vanskelige blir mindre, og det glade og fine blir enda finere.

Small talk har selvfølgelig sin misjon, den også. Og når folk er veldig gode til det, blir jeg alltid litt misunnelig. Det virker så deilig å fløyelsmykt kunne smyge seg mellom været, småkakene og bikkja til naboen. Small talk er nødvendig som døråpner inn til folk du ikke kjenner så godt (ennå), som ikke umiddelbart er klare for å høre om depresjonene eller tarmslyngen din. Det er en kunst. Jeg er bare ikke så god i den.

Sist jeg var på fest, løste problemet mitt seg heldigvis av seg selv. Etter et par minutters passiar med en hyggelig dame, valgte jeg å røpe at jeg noen ganger synes sånne selskaper med mange ukjente mennesker var litt krevende. Og skulle du sett. Da jeg sa det som det var, viste det seg, som det så ofte gjør, at jeg ikke var alene. Det er nemlig ikke bare meg som iblant må ta meg litt «på tak» for å tre inn i en større gruppe med folk. Eller som synes det kjennes kleint å vite hvem jeg skal gå bort til og prate med, og at det ikke bare er lett å bore seg vei og si her er jeg. Vi var flere! Dermed kom vi oss fra small til big talk på den tiden det tok å tømme et glass gløgg. Ikke verst. Som jeg elsker åpenhet!  Hallo, så innmari deilig jeg synes det er når fremmede viser seg å være ekte mennesker!

Er du også litt som meg? Da er litt forsiktig ærlighet kanskje verdt å prøve på neste julebord, i stedet for å la kaldsvetten piple seg vei gjennom finstasen eller tømme gløggryta? Det virket for meg, i hvert fall.

PS! Hvis du er en jeg nesten kjenner, må du for all del gjerne snakke meg meg på butikken. Har du lyst til å snakke om været er det ålreit, for gudene skal vite at jeg trenger øvelsen. Er du derimot i stemning for big talk, så ha det helt klart for deg:

I’m your woman!

Lederbilder Mai

God fest 😉

Foto av meg: Yvonne Wilhelmsen   Hår og makeup: Lillian Aasebø

Illustrasjonsfoto: Pexels

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s