Yr har løyet igjen. Det snødde da jeg trakk opp rullegardinen i morges. Dere hadde lovet meg nedbørsfritt. På denne datoen for to år siden vokste det krokus i bedet. Det samme bedet som nå ligger gjemt under nesten to meter med snø. Jeg er ikke sint. Bare veldig, veldig skuffet.
I båthavna på Saltnes står en gammel dame under presenningen sin, slik hun har gjort siden oktober. Her sitter jeg og ser snøen ligge til halvveis opp på vinduet, og noe ved dette bildet er åpenbart veldig feil.
Siden jeg er frilanser, kan jeg jobbe fra hvorsomhelst. Som regel blir det jo her hjemme. Det er ålreit det, altså. Men det er ikke til å stikke under stol at båtkontor er hakket hvassere. Og med innmari mye finere utsikt. I går jobbet jeg imidlertid fra messa Sjøen for alle. Full av innmari fine og dyre båter, stæsj og dingser. Full av drømmer om livet til sjøs. Som om jeg ikke savnet det nok allerede!
Jeg er et sommermenneske. Jeg er et sjømenneske. Jeg er et båtmenneske. Jeg kan akseptere litt hvit jul, men da er jeg også ferdig med snø. Og kalenderen sier det er vår. Vet dere hva vår betyr? Det betyr båt. Det betyr rosévin i solnedgang, trasketurer i havna etter is som smelter i hånda og lukten av diesel som setter seg fast i klærne.
Jeg vil ha bølgeskvulp, og jeg vil ha det nå! Jeg vil våkne til lyden av klukking mot plastskroget og måker som driter på kalesjen. Jeg vil stå opp og gå i morgenkåpe helt til kaffekopp nummer to er i magen og det er på tide med morgenbad. Jeg vil ha saltvannssveis i dagevis i strekk og gnagsår fra tauverk på hendene. Jeg vil ha skrubbsår på knærne fra snubling på svaberg og flekker av makrellblod på skoene. Og jeg vil for pokker ikke ha en eneste millimeter til med snø!
Men greit, er det sånn det skal være, så blir det krig. Jeg er ikke ubevæpnet, om dere tror det. Jeg har både grill, pølseklype, rosévin og morgenkåpe, og jeg er ikke redd for å bruke dem.
Det er vår. Dere kan gi opp nå. Ses på sjøen!
Les også:
Mai Eckhoff Morseth 