Den fryktede dagen

Det er ikke alle milepæler i livet man gleder seg like mye til.

Jeg blir for eksempel 40 år neste uke, men det er ikke det jeg gruer meg for. Der går jeg i fotefara til så mange utrolig fine folk, så å krysse av på en ny alderskategori når jeg fyller ut spørreskjemaer skal jeg alltids overleve.

Nei, det jeg gruer meg til er dagen jeg vet og forstår vil komme, når barna sier:

Å nei, må vi på båten nå igjen!

Alle sier det vil skje. Flere ganger har vi møtt på den tristeste typen båtfolk som finnes: båtfolk som ikke får vært på båten. Båtfolk hvis tenåringsbarn griner på nesen og resolutt stiller seg på bakbeina, for hvem tanken på en helg eller langt verre, en hel ferie sammenklemt med sine fullstendig tilbakestående søsken og ditto foreldre, fortoner seg som den rene tortur. Et par ganger har vi til og med møtt det aller mest tragiske: båtfolk som har gitt opp, lyttet til podene og solgt sitt hjem på sjøen, som de jo likevel ikke får brukt. Jeg ser for meg hvor duknakkede og sorgtunge de må ha levert fra seg nøkkelen, som om de var på vei til giljotinen.

Og båthjertet mitt silblør av tanken.

Så hver gang vi forteller jente (snart 14), gutt (snart 13), gutt (10) og jente (9) at hurra, til helga skal vi endelig på båten, og de IKKE himler med øynene og stønner, sukker jeg lettet ut (men bare inni meg, i frykt for at de skal forstå hva som foregår og at det skal bidra til å foregripe begivenhetenes gang). Og nesten hver gang de spør gir jeg etter for begeistrede ønsker som «kan vi stoppe og kjøpe is?» eller «kan vi spise på den restauranten i Strömstad?». Jeg kjøper badeleker, jordbær, vannmelon og brettspill. Vi oppsøker båtplasser med Pokéstops og fotballbaner, og krysser fingrene for at det er unger i nabobåten. Eller i det minste en litt morsom hund. Vi glemmer spilletidene, og lar barna være lenge oppe selv om de blir så trøtte at de nekter å være med på det obligatoriske morgenbadet.

Og hittil har det fungert. Vet du hva verdens vakreste setning er? Det er «jeg savner båten!», i hvert fall når ordene kommer ut av munnen til soon to be tenåringssønn.

Men jeg vet jo at vi lever på lånt tid. Snart finnes det ikke nok ispinner i verden. Snart er vi de treigeste og teiteste og kjipeste og mest akterutseilte menneskene på jord, og kanskje må vi sitte hjemme i stua en julihelg og forskremt google ord som hooke og rulling og føkkboy, mens vi venter på at tenåringene skal komme hjem fra nachspiel.

Det er derfor jeg nå vurderer å starte kronerulling, slik at vi om nødvendig kan bytte ut den elskede gamle 29-foteren med et nyere, dyrere og fremfor alt større skip. Der det er furteplass til alle, også til kompiser og etter hvert kjærester de håpefulle måtte pådra seg, der de slipper å se oss og hverandre om de ikke vil. Hvor mye kveldsjobbing må vi lide oss gjennom for å utsette det uunngåelige en sommersesong til, mon tro?

Trøsten får være at vi også har møtt båtfolk som sier det går over. En vakker dag kommer de tilbake igjen, og vil til sjøs med de gamle. En liten tur nå og da, i hvert fall.

Men kjære, kjære, elskede gjengen vår: hold ut litt til, a!? Nachspiel er jo som regel oppskrytt uansett. Eller hvordan var det der igjen?

Og til andre båtfolk med barn på alder med våre, eventuelt en litt artig hund (ja, forresten, uansett, selvfølgelig)  – ser dere oss på sjøen, så legg gjerne til ved siden av. Vi har fendere, ankerdram, WiFi, brettspill og masse, masse vannmelon. Se etter Frida III.

Ses på sjøen!

 

Les også:

De hellige båthelgene

Har: båt. Har ikke: penis. Velkommen til båtturen fra helvete!

Veldig, veldig flaut!

Bildet i toppen: Fortsatt fornøyde med å gå på oppdagelsesferd på ny øy (Sør-Koster).