Til deg som har nok med deg selv

Hei du, Princess-eier! Jeg har et par ting jeg gjerne ville lufte med deg.

Du kjenner jo ikke meg, så her er en kjapp, liten introduksjon. Jeg heter Mai, og er, både til lands og til vanns, samboer med Jostein, heretter kalt Skipper’n. Jeg er 40 år, jobber som journalist og har pådratt meg fire barn. Jeg er i motsetning til deg dame, men ikke tro at vi av den grunn er helt ulike, du og jeg. Vi er nemlig begge glad i å være på båt! Riktignok er vår båt mye mindre og betraktelig eldre enn din, men vi trives likevel riktig godt med den, og elsker livet om bord.

Du husker meg kanskje som hun litt teite dama i den gamle Scand Balticen. Du vet, hun som banket på ruta di da det regnet som ville rakkeren her i våres, og forstyrret deg midt i lunsjen.

Skipper’n og jeg er av typen som Bare Må Ut på sjøen ved hver eneste bidige anledning, uansett vær. Derfor havner ”Frida III” på vannet så fort frostrøyken har lagt seg, og blir der til nettene blir lange og kulda setter inn, og helst enda en stund. Våre aller fineste båthelger er gjerne utenom selve sommersesongen, når det er stille på vannet og vi kan ligge longside så å si hvor vi vil. Ikke slik å forstå at vi oppsøker ensomhet. Vi elsker å treffe hyggelige båtfolk, og får gjerne venner i hver havn.

Er det ikke utrolig hvor glade folk blir til sjøs? Mange ganger har jeg tenkt at det er ganske utrolig at de blide, brunbrente og gjennomtrivelige folka vi har det med å møte når vi legger til kai, nødvendigvis må være omtrent de samme personene som de innadvendte tørrpinnene vi støter på i hverdagen på land. Nesten alle er glade til sjøs, og når folk er glade, blir de gjerne både hjelpsomme, sosiale og trivelige.

Nesten alle. For det finnes unntak. Og bare så det er sagt, det er greit for meg. Jeg har tross alt ikke tid til å bli bestevenn med enhver stakkar som tilfeldigvis har havnet på samme brygge som oss. Likevel kommer jeg ikke på mange som ikke har hatt råd til å spandere et smil i løpet av de fire årene vi har vært båteiere.

Men jeg skjønner selvfølgelig at fine folk som deg, Her Princess, med ny og plankpusset båt på størrelse med en liten villa, ugjerne nedverdiger dere til å interagere med sånne som oss, som frivillig ferierer i en halvslitt balje fra 80-tallet. Derfor ble jeg ikke så innmari overrasket over at du ikke orket å takke da jeg tok imot den skinnende hvite yachten deres ved brygga her i våres. Eller at du da skipper’n litt senere prøvde å løfte sin obligatoriske halvliter til en hilsen mens han voktet grillen, ikke engang ofret ham et nikk. Helt fint. Du er en viktig mann i dyr båt, vi skjønner greia. Å være normalt høflig og hyggelig er tross alt en frivillig sak.

Hva nå enn ordtaket sier, er det sånn at når det regner, regner det både på presten og klokkeren. Og regnet gjorde det morgenen etter at du la til ved samme kai som oss. Selv våknet jeg, som jeg gjerne gjør i møkkavær, av at det dryppet på føttene mine. Alt er ikke alltid tett om bord hos oss som har brukt mindre enn et vanlig statsbudsjett på vår hytte på sjøen. Dette vet du sannsynligvis ingenting om. Nok om det. Ute var det tross alt våtere. Og ikke bare det, det blåste også. Riktig så friskt var det ute da jeg gikk av gårde med søppelposen. Og sikkert ikke særlig behagelig for dem som ikke lå like trygt til kai som vi gjorde.

Ikke i det hele tatt, så jeg, for utpå skjæret et par hundre meter fra brygga lå en snekke bom fast på skrå.

Her blir det forskjell på folk, kjære Princess-eier. Skal jeg være blodig ærlig, så synes jeg faktisk det får være måte på forskjeller, også. Min reaksjon på uhellet der ute, var at her må vi se om vi kan være til hjelp. Derfor løp jeg først tilbake til båten etter skipper og kikkert. Vi konstaterte i fellesskap at snekka lå støtt, om enn skrått, på skjæret, men noe mer så vi ikke. Og omtrent her var det jo du kom inn i bildet.

Skipper’n og jeg lurte nemlig på om du muligens hadde en bedre kikkert, eller kanskje til og med VHF og kunne undersøke om hjelpen var på vei til dem der ute på skjæret.

Det var åpenbart tørt og behagelig inne hos deg. Dessuten skulle du snart spise lunsj. Det var, som du sa, lite fristende å skulle påføre seg fullt oljehyre og ta seg ut i vinden. Jeg ser den. Du kom nå til slutt tuslende likevel, med en kikkert du godt mulig kunne zoome helt til månen med, og tok et raskt overblikk over situasjonen.

– Får ikke gjort noe med det der, sa du, og snudde på hælen. – Sleper jeg av han der, får jeg bare skylda om noe går galt.

Her ropte lunsjen åpenbart så høyt på deg at du allerede hadde glemt både snekka på skjæret og oss, og du snudde deg ikke. Hadde du gjort det, ville du stirret langt opp i drøvelen på skipper’n og meg, som begge brukte noen sekunder på å huske oklappe igjen kjeften.

Båten der ute var riktignok mindre enn vår, men det var vel likevel en slags folk de som var om bord, tenkte vi, og syntes det var ålreit å finne ut om de var i orden, om hjelp var på vei eller om det var noe vi kunne gjøre.

Du spiste sannsynligvis din etterlengtede lunsj på dette tidspunktet, så du fikk neppe med deg denne delen av historien. Men vi tok altså med oss telefoner, kikkerter, sprittusj og ark og løp ut over klippene for å komme nær nok til eventuelt å kunne kommunisere med dem der ute. Da vi var vel ute på den ytterste knausen, så vi heldigvis båten tøffe trygt av gårde. Den hadde sklidd av skjæret, og hva som skjedde med den etterpå, vet vi ingenting om.

Det vi vet er at vi alltid skal være folk som tar den turen i regnet. Uansett.

Dersom noen mot formodning skulle slumpe til å drukne der ute i vinden og bølgene, er det er så innmari kjipt å være den som satt med sjøkrepshalene i munnen og hadde nok med seg selv.

Du går sikkert sjelden på skjær, kjære Princess-mannen, og det skal vi alle være glade for. La oss krysse fingre og tær for at det dyre utstyret du utvilsomt har anskaffet for å kunne manøvrere deg rundt på femøringen, ikke svikter deg. For da vil du kanskje trenge hjelp, og i sånne øyeblikk er det så ålreit om du ikke nettopp har spyttet i den hånda som kommer for å redde deg.

Ikke for det. Vi ville hjulpet deg også. Vi ville ringt til Redningsskøyta og sørget for at de gjorde alt de kunne for prinsessa di. Vi ville sluppet deg om bord i den gamle, men egentlig innmari koselige og tross alt nesten helt tette båten vår og gitt deg varm kaffe og et klapp på skulderen og sagt at neste gang kunne det være oss. For det kunne det.

Du vet det, det koster ingenting å løfte munnvikene sånn ørlite grann oppover og forme dem til det vi kaller et smil. Hvis noen hjelper deg, selv om du ikke har bedt om det, er det helt gratis å si ”takk”. Et forsiktig, lite ”hei” hvis noen hilser på deg har meg bekjent heller aldri tatt kverken på noen.

Og havner du i trøbbel, det kan nemlig hende den beste, så trenger du folk som lar lunsjen vente.

Ses på sjøen, da! Der det er aller best å være, og der morgenbadet er like friskt og solnedgangen like rosa for alle. Heldigvis.

 Innlegget står også på trykk i RS-Magasinet nr 3 2017, i salg (eller kanskje i postkassa di?) nå.

Les også:

Kvinner uten klær

Den fryktede dagen

De hellige båthelgene