Kvinner uten klær

Jeg liker å være naken. Å finne en ensom bukt, legge til på svai med båten og bade og sole oss uten klær, er for meg pur lykke.

Jeg prøver å ikke skamme meg for mye over kroppen min, selv om det kan være vanskelig iblant. Kroppen har vært raus og god mot meg hele livet, og har stort sett aldri hindret meg i noe.

Min kropp bærer, som naturlig er, preg av det livet jeg har levd og lever. Den har arr etter at jeg falt fra Tripp Trapp-stolen i barnehagen, og etter at jeg snublet i en skråning da jeg løp etter bussen og tryna og ble hentet av ambulansen på nittitallet. Den har strekkmerker og litt løs hud her og der fordi jeg har gått opp og ned i vekt og hatt to svangerskap. Den vitner om at jeg liker mat og vin bedre enn jeg liker løping, og om at den fyller 40 år i morgen.

Jeg sitter i et kjempeglasshus når jeg kritiserer kroppsfokus. Jeg har jobbet i dameblad «hele livet», jeg har vært redaktør for et moteblad, og jeg har til og med invitert med meg damer til å stille i undertøy på scenen i Oslo Konserthus.

Jeg heier på damer og kroppene deres. De tynne kroppene, de større kroppene, de unge kroppene, de eldre kroppene. De ekte kroppene.

Men jeg er møkksliten av at vi i egenskap av å være kvinner, som har kropper, ofte ikke får lov til å ha noe annet. Jeg er lei av å uttale meg om interiør eller mat eller barneoppdragelse, og få tirader i kommentarfeltet om hvordan jeg ser ut. Jeg er et menneske og har dermed en kropp, men jeg er ikke interessert i å VÆRE denne kroppen.

Jeg er sliten og trist av å lese avisartikler om klærne og utseendet til kvinner, der det hadde vært mulig å vinkle på meningene, merittene, ordene og hensiktene deres. Derav mitt mye diskuterte innlegg om VG og Dronning Sonja.

Jeg har noen ganger i det siste blitt bedt om å uttale meg til aviser om kvinner og kroppspress. Jeg tenker alltid først nei. Nei, for når jeg snakker om det er jeg selv en del av fokuset. Hver gang vi tyr til sammenligning av kropper, selv når vi viser det ekte og naturlige, er vi med på å støtte opp om det egentlige budskapet: det finnes en fasit på hva en vakker kvinne er.

Jeg er trøtt av filmer og tv-serier der menn kommer i alle mulige aldre og utførelser, mens kvinnene nesten alltid er unge og tynne. De er med på å lære oss at et ungt og polert utseende er en viktig del av det å være en vellykket kvinne, mens det samme ikke er tilfelle for menn.

Vi er skyldige alle sammen, både menn og kvinner, i og utenfor media, men særlig vi som skriver artikler og velger intervjuobjekter og vinklinger. Vi er skyldige i å invitere menn til saklige debatter og «glemme» kvinner som kan uttale seg om det samme. Vi er skyldige i å redusere kvinner til et spørsmål om estetikk.

Flere bloggere og kjendiser har de siste årene valgt å dele bilder av seg selv etter fødsler. Først fikk vi bildene av Fotballfrue, som så så ut som hun slett ikke hadde født. Fint for henne. Så kom motsvarene. Folk som så helt vanlige ut etter å ha født ville også dele bilder. De ville vise at det er ålreit å ha den kroppen man har. Her er en artikkel du kan lese i Dagbladet i dag der jeg også har uttalt meg.

Jeg tok ikke bilder av kroppen min etter fødslene mine. Men jeg synes jeg var utrolig flink. Jeg gikk gravid i rundt regnet tilsammen 18 måneder med denne kroppens hjelp, vakker eller ikke, og resultatet ble faktisk to om jeg skal si det selv innmari fine barn. Jeg synes også det er deilig å se et mangfold av kropper, og flott å gi oppreisning til det naturlige. Jeg er derimot ikke overbevist om at undertøysbilder er et riktig våpen i kampen mot kroppspress.

For det hadde vært så innmari fint om kvinner, og ikke minst kvinner som akkurat har fått barn, kunne få lov til å være noe mer enn utseendet sitt. Flott om vi kunne flytte fokuset vekk fra speilet og ned i barnesenga. Det er faktisk der det virkelige merittet ligger.

Jeg ser gjerne et større mangfold av kvinnekropper i media. Jeg ser gjerne moteserier med damer som er over 25 og har et snev av underhudsfett. Kropper i forskjellige farger, former og aldre. Jeg har ikke noe imot avkleddhet, men jeg drømmer om at vi avslutter den offentlige debatten om kvinners utseende. Jeg ønsker meg færre artikler om rumpa til Kardashian og hvorvidt kjendiser har lagt på seg eller gått ned i vekt. Og færre debatter om hvor slanke vi ser ut etter fødslene våre. Menns kropper slipper i all hovedsak unna debatt. Kan vi litt oftere tillate oss laksmustesten: kunne dette vært sagt eller skrevet om en mann? I de tilfellene hvor svaret er nei, kan vi vær så snill bli litt flinkere til å la være å ta debatten om en kvinne?

Vi trenger kvinner som sier meningene sine. Kvinner som åpner munnen, diskuterer, står opp mot urettferdigheter og er komfortable i seg selv. Men vi trenger ikke nødvendigvis flere som kler av seg foran kamera for å bevise noe.

Kjører du båt forbi et stille sund i sommer og passerer en naken morgenbader, kan det godt være meg. Jeg er verken sjenert eller skammer meg, jeg er bare ikke interessert i at kroppen min skal være verken diskusjonstema eller argument i noen offentlig debatt. Jeg håper og tror at jeg har viktigere ting å bedømmes for.

God sommer i den kroppen du har!

 

Illustrasjonsfoto: Pexels