Hodet på hoggestabben

Hvem i all verden tror jeg at jeg er?

Jeg, som er så blåst og tanketom. Jeg, som praktisk talt er en hore, og uten tvil en stor skam for mine egne. Ikke er jeg pen engang!

Hvordan i all verden kan jeg finne på å tro at noen er interessert i hva jeg mener om noe som helst? Hvorfor i all verden er jeg innbilsk nok til å åpne munnen?

Siden jeg er kvinne og iblant har noe på hjertet som jeg velger å dele med offentligheten, er jeg selvsagt klar over hva jeg utsetter meg for. Hver gang jeg uttaler meg, kaster jeg potensielt bensin på bålet til ensomme menn over hele landet, der de sitter i de mørke hulene sine og hater.

Heldigvis leser de færreste av disse mennene bloggen min.

Derimot leser de nettavisene. Alle utsagnene over om meg er hentet fra kommentarfeltene til aviser, særlig Nettavisen. Denne boltreplassen til seksuelt frustrerte kvinnehatere som ikke tåler at en dame uttrykker seg. Det kan være et svært mørkt sted.

Jeg er selvfølgelig klar over at man aldri må lese kommentarfelt, i hvert fall ikke om man er kvinne og har slumpet til å svare på noen spørsmål fra en journalist. Det går ikke mange minuttene før man er både tanketom, stygg og laus på tråden. Selv om man bare har uttalt seg om, for eksempel, interiør.

Jeg har mange ganger lurt på hvor i all verden alle disse frustrerte mennene befinner seg i det virkelige liv? I min omgangskrets er det tett mellom bra folk av begge kjønn. Tett mellom snille, rause menn som lytter når jeg snakker. Tett mellom dem som heier, trøster, løfter og bryr seg. Jeg er oppdratt til å være likeverdig. Jeg er veldig glad i menn, og vant til at de er glad i meg. Jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg at min samboer, mine kompiser eller mine mannlige familiemedlemmer ville finne på å gi utrykk for et slikt kvinnehat som fremkommer i kommentarfeltene. Så hvor er dere, sinnafolket, når dere har klappet igjen laptopen og tatt skrittet ut i dagslyset?

Jeg er ikke kjendis. Jeg er ikke modell. Jeg har ikke silikon noe sted. Jeg går aldri på premierefester. Jeg nærmer meg 40, veier fem kilo for mye og tilbringer store deler av dagen i kosebukse. Den største bekymringen jeg får når jeg leser kommentarene som er myntet på meg, er hvor mye verre det må være for andre jenter.

Det er ikke greit.

Mange kvinner vegrer seg for å delta i samfunnsdebatten eller på andre måter stikke hodet fram, fordi vi vet at resultatet kan bli usaklig utskjelling fra sinna tullebukker i kommentarfeltene og på sosiale medier. Det er faktisk en ganske skummel tendens. Resultatet kan nemlig bli en samfunnsdebatt som er enda skjevere enn den var fra før.

Dette sier førsteamanuensis ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, Arnt Maasø, i en artikkel i Avisa Nordland (jeg har også uttalt meg i samme artikkel):

«Ofte trenger ikke kvinner mene noe kontroversielt en gang, før de blir møtt av menn med total mangel på folkeskikk. De finnes dessverre i alle samfunnslag».

En video med de amerikanske sportsjournalistene Sarah Spain og Julie DiCaro gikk sin seiersgang på sosiale medier nylig. Begge er, som mange andre kvinner som stikker hodet fram, vant til å være gjenstand for aggresjonen til ukjente menn. I den sterke videoen møter uvitende menn opp for å lese opp twittermeldinger damene har fått mens de sitter ansikt til ansikt med dem. Det er tydelig hvor ubekvemme mennene blir når de skal lese opp hatmeldingene til et sprell levende menneske i samme rom. Blant meldingene finner vi disse:

«Jeg håper hunden din blir overkjørt».

«En av spillerne burde slå deg i hjel med hockeykølla.»

«Håper du blir Bill Cosbys neste offer.»

Det er ufattelig trist at noen skal måtte lese og høre ting som dette. Men det er enda tristere at det sitter noen der ute og kjenner på en trang til å skrive det.

Det hender av og til at en avis ønsker å trykke et av mine blogginnlegg. Da jeg for en stund siden skrev om oppdragelse, valgte jeg å si nei til dette. For avisen har kommentarfelt. Og de fire som er gjenstanden for min oppdragelse, kan alle lese.

Det er noen ting jeg rett og slett ikke har lyst til å utsette dem for.

Vi prøver å lære barna våre at mobbing er stygt, at det lønner seg å være snill. Vi prøver å lære dem å lytte når andre snakker, å spre glede og å vise omsorg. I tillegg forteller vi dem at om de rakker ned på andre, sier det mer om dem selv. Og alle fire vet at man ikke skal kalle noen for en dum hore.

Var det ingen som lærte dere det, sinnataggene?

Jeg har følgende oppfordring til dere: Kom ut av kommentarfeltene. Møt oss heller til ordentlig samtale. Inviter oss til debatter. Vær stille mens vi snakker, lenge nok til at dere har hørt hva vi sier. Så er det deres tur. Det er bare når vi faktisk er sammen at vi kan lære av hverandre og forstå.

Eller, om dere synes vi er så dumme at det ikke er til å holde ut, lukk artikkelen og scroll videre til dere finner en reportasje om fotball. Skrevet av en mann.

God helg!

IMG_8617.jpg
Vi sier det sånn, ok?

Se videoen av menn som leser opp fra kommentarfeltene ansikt til ansikt med sportjournalister her.

Les artikkelen i Avisen Nordland her.

Lagre

Advertisements

9 thoughts on “Hodet på hoggestabben

  1. Du kan bare ikke ta sånt seriøst. Nå er det lenge siden jeg hadde uventet besøk på bloggen min, men erfaringen fra da jeg var i debatter med ukjente mennesker var å skille mellom dem som var saklige og de andre. Jeg forholdt meg ikke til de usaklige, for å si det kort. Saklighet var kriterie for å få svar/oppmerksomhet. Det funka for meg, men kanskje ikke for alle?

    Skjønner valget om å ikke gå offentlig, siden du har forsørgeransvar, men som deg er også jeg bekymret for samfunnsdebatten når mange kvinner kommer til samme konklusjon.

    Hva tenker du kan gjøres for at kvinner ikke skal trekke seg fra debatter på åpne nettsider?

    Likt av 1 person

    1. Jeg tar det ikke seriøst personlig. Men som tendens har jeg en opplevelse av at det er viktig å ta det alvorlig. Det er jo et ekstremt interessant og viktig spørsmål du stiller på slutten. Jeg er ikke kvalifisert til å svare på det, annet enn med synsing, men hva sier du, skal vi ikke høre med en ekspert eller to, og rundhåndet distribuere svaret – eller oppfordringen, om den dukker opp? Dette vet jeg om flere bloggere som sikkert vil være med på…

      Lik

      1. Synsing er helt ok, for det du kaller synsing handler om hva som kunne hjulpet deg og det gjelder mest sannsynligvis andre også. Det kunne vært interessant å høre hva folk mener, hva slags erfaringer de selv sitter med. Såkalte eksperter er gjerne litt for generelle til at de er interessante, da liker jeg bedre de personlige meningene/synsingene. Det er i det personlige og private vi velger å sende inn et debattinnlegg eller trekker oss vekk. Hvorfor velger vi hva? Det hver enkelt av oss velger, betyr noe for helheten – for hvordan samfunnet ser ut, hvem som dominerer og som dermed hører hjemme i det offentlige Norge.

        Som du forstår er jeg fortsatt engasjert i temaet, og har skrevet om det mange ganger, men jeg trenger ikke akkurat overta bloggen din i tillegg, hehe.. Bare fint om du setter i gang temaet hos andre! Sender du meg lenke?

        Lik

  2. Tilbaketråkk: En streng mamma!
  3. Tilbaketråkk: Om mus og menn
  4. Tilbaketråkk: Åpent brev til Mann (57)
  5. Tilbaketråkk: Nei takk, Erna!
  6. Tilbaketråkk: Slik svarer du mobberne

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s