Slik svarer du mobberne

Vågsbygd Skole, Kristiansand, 1989:  Jeg er førstemann ved døra når det ringer ut. Som vanlig. Håpet er at jeg kan slippe ut av klasserommet i tide så de ikke ser hvor jeg går. Jeg har en del gjemmesteder nå, og friminuttet er ikke langt nok til at de rekker å gjennomsøke dem alle. Jeg går trappene ned til jentedo så fort jeg kan uten at det skal virke mistenkelig (en ting jeg definitivt ikke vil, er å synes). Raskt låser jeg meg inn i et av avlukkene og setter meg på doskåla med beina trukket opp så de ikke kan se meg utenfra. Kanskje har jeg flaks i dag, kanskje de er ute etter noe annet akkurat denne gangen. Eller noen andre.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen vil kreve at skolene gjør mer for å stoppe mobbingen, og innføre mobbebøter. Måtte han lykkes – men jeg må si jeg tviler.

I 2003 proklamerte en kjepphøy statsminister Bondevik at «mobbing er avskaffet». Det ga meg vondt i brystet. Som voksne har vi for pokker ikke lov til å tro at vi vet eller kan kontrollere alt som skjer i en skolegård. Eller i et barnehjerte. Vi plikter å følge med så godt vi kan, sørge for alle mulige tiltak for fellesskap og samhold, plukke opp de som ser forkomne ut, dele raust av kjærlighet og omsorg, lage vennegrupper og mobbekampanjer og gjenta om og om igjen at vi ikke godtar. Men vi har ikke lov til å si oss sikre på at vi forstår alt. Og du tok feil, Bondevik – historiene som bekrefter det er dessverre mørke og mange.

Jeg hører dem allerede i trappa, gjennom to dører. De er fire stykker, de er som regel det, vi andre tre jentene i klassen er oftest hver for oss, alene, utenfor og fritt vilt. Jeg sitter så stille som det går an og holder armene rundt beina, jeg vil verken synes eller høres, men jeg skjønner jo at det er for sent.

Mange skoler i landet skryter av at de har en anti-mobbekultur. Jeg tror de langt på vei har rett. Jeg håper, og jeg klamrer meg til, at det skal mye til i dag at et skole- og barne/ungdomsmiljø er så uovervåket, ondt og mørkt som mitt og flere andres var i Kristiansand på åtti- og nittitallet. Som mamma har jeg flere ganger måttet kvele mine hulk på skoleavslutninger når barna står samlet på scenen, vender håndflatene opp og ut og synger «Stopp! Ikke mobb! Dette her er kameraten min!». For der oppe, samlet i flokk i flomlyset, ser de alle ut som de mener det. Men jeg VET at det ikke nødvendigvis er sant.

På jentedoen på Vågsbygd skole er det høyt under taket, men båsene har bare vanlig romhøyde. Over avlukkene, som tak, ligger parallelle plankebord med gliper mellom. Her er det flotte forhold for dem som vil klatre opp og kikke ned. Når man er fire jenter kan to holde igjen døren utenfra mens to klatrer opp. Som regel nøyer de seg med å herme etter dialekten min, informere om at jeg ikke må tro jeg er noe fordi jeg kommer fra Oslo, eller å si at jeg har for store lepper og «negerrumpe». Men om ikke noe av dette funker, er spyttklaser i håret også effektivt.

Mobbere stimuleres av svakhet, og jobber gjerne hardt for å fremkalle den. Som nyinnflyttet femteklassing forsto jeg ikke denne mekanismen. Jeg antok at min gråt og tristhet ville vekke sympati hos de andre jentene, og få dem til å slutte. Da jeg etter hvert klarte å knekke koden og forsto at det var hardhet som skulle til, var skaden allerede skjedd, både på mitt selvbilde og min rolle i miljøet. For selvsagt skjer det en skade. Dette er viktig for meg å skrive, for jeg har møtt på folk i ettertid, både dem som mobbet meg og andre, som har gitt uttrykk for at det ikke kan ha vært SÅ ille. Jeg har jo klart meg så bra! Jeg snakker selvsagt bare for meg selv, men jeg tviler sterkt på at det finnes noen som har kommet gjennom mobbing uten skorper på sjela.

Her kommer min lille, men viktige melding til deg som blir mobbet:

Livet kan bli bra igjen etterpå. Veldig bra! Selv om mennesker kan være onde, gjelder det ikke alle mennesker. Eller hele livet.

Og så har jeg noen forslag til grep du selv kan ta. Ikke slik å forstå at det som skjer er din feil. Det er det ikke! Likevel er det sannsynligvis mulig for deg å gjøre det vanskeligere for andre å plage deg. Jeg er voksen nå, og har hatt mange år på meg både til å bearbeide fortiden og til å tenke ut passende svar på tiltale. Jeg skulle gitt mye for å ha hatt noen av dem på hånden som elleve- og tolvåring. Jeg hadde dem ikke den gangen. Men jeg har dem nå, og jeg vil gi dem til deg.

Jeg vet nemlig at mange av rådene du får, er helt ubrukelige. Kanskje har noen for eksempel foreslått at du skal «vende det andre kinnet til». Hør godt etter nå: Det et aldeles håpløst råd! Ikke vend det andre kinnet til og still deg åpen for nye slag og spark, som om du og den som plager deg har inngått en avtale om at du ikke fortjener respekt eller empati. Aldri!

 Det du derimot skal gjøre, er å gjenta for deg selv ikke bare én, men hundre tusen ganger, at du fortjener mye, mye, MYE bedre. Si det helt til du skjønner at det er sant (for det er det). Denne stemmen skal du lære deg å høre inni deg og ta fram når du står i en situasjon der noen vil tråkke på deg. Det vil hjelpe deg til å gjennomføre det jeg nå vil at du skal gjøre.

For jeg vil ikke at du skal gjemme deg på do. Jeg vil at du skal snu deg rolig rundt, se mobberen inn i øynene og si med så rolig, men bestemt stemme du kan: «Hvorfor i all verden tror du at du har rett til å snakke sånn til meg?».

Dette kommer neppe til å hjelpe med en gang. Men hold ut. For det finnes hundrevis av lignende setninger du kan si. Oppgaven din nå, om du finner styrke til den, er å ta fra mobberen muligheten til å ruse seg på sårheten og svakheten din, og i stedet stå til ansvar for seg selv: Du skal be ham eller henne passe sin egen dialekt, sin egen rumpe og sine egne lepper, og stå fjellstøtt ved dette. Selv om det kjennes vanskelig. Du skal bestemme deg for, og fortelle videre, at du ikke godtar å bli plaget.

Hjelper det ikke? Da trekker du fram dette kortet:

«Hva er i veien inni deg som gjør at du må være så slem?».
Jeg er selvfølgelig klar over at dette er vanskelig. Men jeg er også sikker på at det er riktig. Om du evner å uttrykke dette, snur du svakheten rundt så den peker tilbake på mobberen selv.
De fleste mobbegjenger har en leder. Det er i hovedsak én person som står bak. Det må vi også være klar over som voksne når vi blir for høye på våre egne antimobbekampanjer og politikk. Det er egentlig bare ett aggressivt barn med maktbehov som skal til for å ødelegge for et helt miljø. De andre er som regel «bare med». De har også makt, og ansvar. Men de er også bare barn.

Å svare sjefsmobberen gjør ikke at han eller hun blir mindre sint. Men han eller hun mister, på kortere eller lengre sikt, ansikt overfor de andre rundt som følger ham eller henne. Du tar fra mobberen makt.

Vågsbygd Skole, 1990: Mot slutten av sjette klasse får vi utdelt en klasseliste og blir bedt om å krysse av ved dem det er aller viktigst for oss å komme i klasse med på ungdomsskolen. Jeg leverer listen tilbake uten ett eneste kryss.

«Mobbeoffer» er en skambelagt tittel man ikke ønsker seg. Derfor er det ikke lett å fortelle denne historien. Eller morsomt. Men offer er ikke en del av identiteten min. Jeg er nemlig en overlever. Det kan du også bli. Jeg lover!

Og så til oss som er voksne. Mødre, fedre, kunnskapsministre, statsministre, lærere, rektorer, besteforeldre, tanter, onkler og naboer. Vi kan lage så mange regler vi bare vil. Vi kan holde ørene og øynene åpne, og tenke gjennom hva vi ser. Vi kan stille spørsmål. Vi kan vise omsorg, vi kan gi uforbeholden kjærlighet, vi kan stille krav, vi kan gi selvtillit og styrke. Men vi får ikke lov til å ta på oss grådressen, sette oss på rumpa og tro at vi vet og forstår alt. Da svikter vi barna våre.

Vil du lese mitt brev til meg selv som barn, finner du det her.

IMG_5272

Jeg er 38 år nå. Jeg er mamma. Og jeg er ferdig med å gjemme meg på do.

Her kan du lese litt om mobbing anno 2016.

Mer om mobbing? Les denne, hvis du orker… Hvordan kunne dette skje?

Les også: Stikk hodet frem.

Les også: Bra folk!

Lagre

Lagre

Lagre

Advertisements

15 thoughts on “Slik svarer du mobberne

  1. For en sterk historie og ikke minst: for et sterkt brev til deg selv. Håper du har publisert det? Det bør ut og frem i verden, for budskapet er så viktig! Du er bra nok. Og hva er i veien med deg som er så slem? Veldig godt mestringsverktøy for de som våger. Hilsen en som dessverre var med på lasset som barn, inntil jeg selv ble skyteskive som 12-åring.

    Likt av 1 person

  2. Kjære Anne! Tusen takk for fine ord og for at du selv deler. Nå som vi er voksne kan vi gjøre noe bare med ord. Det er fint. Du er ikke alene om det du har opplevd. Ikke jeg heller. Brevet til meg selv ligger åpent på bloggen og kan leses av alle. Du er hjertelig velkommen til å dele det videre om du vil. Klem til deg fra meg.

    Lik

  3. Hvem var de jentene som putta katten din i en plastpose?
    Har du møtt de igjen siden?
    Har du spurt om de husker at de gjorde det, OG fortalt hva psykiaterne mener om folk som starter å plage og torturere dyr, når de er i tenårene?
    Om de har et fnugg av menneskelighet i seg, så burde de skamme seg kraftig over det og alle de andre handlingene de begikk. I det minste fortjener du at de anerkjenner sin oppførsel og handlingene mot deg og beklager dette til deg!
    Sånt hjelper en god del på sårene i sjela, vet jeg 🙂
    Og det med å si til seg selv at man fortjener MYE bedre: helt riktig 🙂
    Start hver dag med å si tre gode ting til seg selv, når man ser seg selv i speilet 🙂

    Likt av 1 person

    1. Tusen takk for støtte og kloke betraktninger.
      Jeg kommer aldri til å «oute» dem som plaget meg offentlig. Vi må huske på at barn som mobber også bare er barn og har sine egne historier. I dag er de voksne mennesker som neppe synes dette er godt å tenke tilbake på.
      Jeg har møtt og mottatt beklagelser fra samtlige i ettertid. Det hører også med til historien at jeg er glad for å være den som ble plaget og ikke den som plaget, jeg er nødt til å tro at det er enklere å leve med.
      Jeg har selv gjort nok av dumme ting i livet, og vi defineres heldigvis av mer enn noen skakkjørte år i et dårlig miljø på barneskolen. Hva enn vi gjorde som barn, det er dagens handlinger som gjør en forskjell i dag. Det er umulig å endre fortiden.
      Katten Lurv, min beste venn, levde heldigvis et langt og godt liv etter å ha blitt reddet ut av plastposten. Og forøvrig er jeg enig med deg i alt du skriver. Takk! ❤

      Lik

  4. Kjempebra!!

    Det er dette som skal til! Men, jeg har lyst til å tilføye at jeg hadde disse svarene, men ble mobbet likevel. Jeg hadde ikke den settningen om at jeg fortjente bedre så veldig sterkt i bakhodet, men heller noe om at jeg ikke fant meg i denne oppførselen, hverken mot meg eller de andre som de plaget. ( Men jeg burde ha fokuser mer på at jeg fortjente bedre! )

    Jeg så disse jentene allerede i barnehagen, jeg så de lynende øynene, sinnet, hatet, kulden, og maktsyken. Ingen stoppet dem da. Jeg kjenner ei som begynnte et år tidligere på skolen for å slippe å havne i samme klasse. Hun ble min beste venninde. For jeg hadde venner, som var to år eldre, ett og to år yngre, og lillesøsteren til hun ene på fem. Femåringen tok meg med for å hilse på sin 3 år gammle venninde, og ville vise meg så fint rom hun hadde. det viste seg at treåringens mor var klasseforstanderen min. De var på vei ut, så det passet ikke med besøk, men klasseforstanderen var tydelig opprørt, og sjokkert. Jeg fikk vankopper rett etterpå, og ble borte fra skolen et par uker. I mens tok klasseforstanderen en alvorsprat med klassen… Uten at jeg visste noe. Jeg er veldig glad for at hun så meg, og ville hjelpe, men skulle ønske at hun hadde spurt meg først… jeg hadde venner, bare ikke i klassen. Når jeg kom tilbake så fikk jeg spørsmål fra mobberne, mens de gikk etter meg. » Har jeg noengang mobbet deg? Har jeg noengang hvert slem med deg? Har jeg hvert stygg mot deg?» osv. Jeg så lenge på dem uten å si noe… Jeg så hvor desperate de ble etter en reaksjon… Så for det en djevel i meg: » Nei!» svarte jeg. Da ble de helt perpleks, i to sekunder før de hentet seg inn. » Nei?, Så jeg har aldri mobbet deg??» – «Du har vel ikke det, siden du ikke tror du har det?» …..-???? » Hæ? Så det var bare tull det klasseforstanderen sa??» -» Det vet du best selv.» -«Så jeg trenger ikke å be om unnskyldning da??» -«Nei, det er vel ikke noe poeng, hvis du ikke tror du har gjort noe galt!»….. De sto rådville og så på at jeg forlot skolen for siste gang. Vi flyttet tilbake til der jeg kom fra.

    I fjor var jeg tilbake på stedet, og skolen der den nye rektoren hadde en kampanje der vi skulle si ifra om mobbing. Det var den som mobbet som hadde problemer og trengte hjelp. De som ble mobbet, hadde ikke noe problem… Skolen der alle var redde for to små jenter som gikk i 3 og 4 klasse. To små jenter som fikk terrorisere både elever og lærere. jenter som fikk lærer til å slutte, og til å begå selvmordsforsøk. Det var rart å være tilbake, så mange år senere. Blandede følelser. Sist jeg var der var jeg bare et barn, og opplevde både mange av de værste minnene fra barndommen, men også noen av de fineste… Faren min var i live, og jeg hadde gode venner der også… Noe hang igjen, men mest som minner. De onde energiene var borte fra skolegården. Og mye av bygningen var revet og bygget opp i nyere og større stil. Det var på en måte dumt å ikke få sett hvordan det så ut, men godt å se at verden går videre. det var en bekreftelse på at jeg også har blitt eldre, og at dette er i fortiden. det visste jeg jo, men det er godt å kjenne på likevel, når man står på et tidligere traumatisk sted. Det som ikke var like hyggelig var at jeg fikk vite at en av de jentene som prøvde å være grei, når ikke de andre så på har fått store mentale problemer som voksen. Det var herlig å møte hun som var bestevenninden min, men synd å høre at hun mener at det som skjedde den gangen bare var barnestreker, og ikke så farlig…

    Jo, det var alvorlig. Og jeg har nok ikke kommet meg helt heller… Jeg var opptimistisk i begynnelsen av 20 årene. Nøt å være fri og selvstendig, men jeg møter stadig på slike jenter, men andre navn, annet utseende, men de samme lynende intense øynene, sånne som suger livsenergien ut av folk. Spesielt når du stiller kritiske, eller konstrultive spørsmål til det de selv foreslår… Jeg ble skadet, og er det fremdeles. Jeg prøver å ikke se på meg selv som et offer, men knakk sammen på grunn av dette. Kroppen sviktet, og jeg ble sengeliggende og sov i over 24 timer i strekk, bare våken en halvtime, så nye 24 timer osv. Jeg har masse diffuse plager, og ingen lege ville tro på meg, eller sende meg til nødvendige, eller riktige undersøkelser. Jeg var jo ung, og så ikke syk ut. Det var jo bare på gode dager jeg klarte å karre meg til legen. Gratulerer du er frisk! Etter en blodprøve der de målte jernnivået, og et par ting til… For meg fortsatte mobbingen når helsevesenet og NAV ikke trodde på meg. Uten en diagnose så får du ikke hjelp fra NAV. Så jeg oppsøkte en psykolog, som fant en diagnose. Dystemi. ( Kronisk nedsatt stemningsleie ). Denne diagnosen er feil. jeg var nummen en stund, men ikke før, og ikke etter… Likevel er denne diagnosen noe som kommer til å henge ved meg… Uansett hva jeg sier. Uansett hva andre psykologer sier… Jeg har ikke barn, men får jeg det så forundrer det meg ikke om Barnevernet kommer og tar fra meg barna på grunn av denne feilaktige diagnosen, som jeg måtte godta og ty til for å få penger til å overleve når systemet sviktet og fungerte mer som trakkasering, og mobbing, enn som hjelp.

    Konklusjonen min er at jeg må kjenne på de følelsene jeg har fortrengt. Kjenne ordentlig etter, akseptere at jeg hadde lov til å føle meg sånn, og så gi slipp. Mentalt vet jeg at dette er over, og at det er fortid. Men cellene og kroppen må henge med, og få renset dette ut av systemet! Hard trening, punching bagger, ol. har aldri hjulpet. Hyling og tramping i gulvet har ikke hjulpet. De gjentagende mønstrene slipper ikke før jeg har gått helt tilbake til første gang jeg følte meg sånn. Akseptert, tilgitt meg selv, og andre, og gitt slipp.
    Først da er jeg fri! Ingen fortrengte følelser 🙂

    Samfunnsmessig så må vi gripe tak i dette på en annen måte; vi må annerkjenne og godta at vi bor blandt narsissister og psykopater. Før vi tar tak i dette tabuet, erkjenner at de fins, og lærer oss mer om hvordan de tenker, handler og hvilke behov de har, så vil vi kun drive med brannslokking. En kopp med van her, og en kopp med vann der… Disse menneskene finnes blandt oss, i alle samfunnslag, og i alle aldre! Vi må slutte å unnskylde barn, basert på at de er barn. Barn er mye smartere enn vi gir dem kreditt for! De forstår også flere konsekvenser enn vi tror, selv om de ikke nødvendigvis forstår hele bildet… Dette er mennesker som mangler empati, og som alltid er fokusert på å mele sin egen kake. En del av prosessen kan være å bruke sjarm, eller fremstå som hjelpsomme, men målet er å trampe ned alle andre og stå igjen som vinneren selv.

    Vi blir ikke kvitt dem, men vi kan som du sier, ta fra dem makten! Og dine råd er veldig gode verktøy!
    Hvis jeg får barn, så har jeg alltid tenkt at de viktigste jeg kan gi dem ( i tillegg til kjærlighet ) er selvtillit, og respekt for seg selv og andre. Inkludert dyr og planeten vi bor på. Men min respekt for andres behov har gått på bekostning av respekten for meg selv og egne behov. det føles godt å gi, og å se at andre blir glade, det varmer, men det er viktig å lære å si nei, og å huske å ta var epå seg selv også 🙂

    Lik

      1. Tusen takk 🙂 På en måte er jeg glad for at livet ble som det ble, ellers hadde jeg neppe truffet mange av de menneskene jeg har møtt og blitt kjent med 🙂
        Jeg hadde heller ikke hatt mye av den menneskekunskapen og forståelsen jeg sitter med i dag.
        Jeg er enig i at du må være hard, og slå tilbake, på den måten du beskriver. Det eneste du må være obs på er å ikke dra det for langt. Jeg tror jeg var 16 år da jeg oppdaget at jeg ikke taklet smilende og hyggelige folk. Jeg fikk panikk, og ante ikke hvordan jeg skulle forholde meg til dem. Hva som var normalt visste jeg ikke. Å ta imot en klem var også noe jeg måtte lære meg… Jeg fant ut at det var mye lettere å forholde meg til slemme folk. De visste jeg hva jeg skulle svare… Men så snart jeg ble klar over dette begynte jeg å bevisst utsette meg for strålende, ekte og hyggelige folk. Jeg tvang meg selv til det, selv om det var kjempeskummelt, for jeg ville jo heller omgi meg med hyggelige folk, enn å tiltrekke meg de andre. Så obs. til alle som blir mobbet: Oppsøk alle de hyggelige folkene du finner, uansett alder! Men fortsett for all del å speile mobbere. Fortsett å svare med de eksemplene som du kom med Mai! De er kjempefine 🙂

        Tusen takk for at du deler du også Mai! Det er veldig godt skrevet, og beskrevet! Sender deg en god klem tilbake! 🙂

        Likt av 2 personer

  5. Sterke historier! Stå og gå med rak rygg er vel det beste man kan gjøre. Jeg ble også mobbet i løpet av noen år på barneskolen, jeg passet ikke inn i egen aldersgruppe og hadde store vanskeligheter med å bli med i leken og skaffe nye venner. (Men jeg hadde noen få venner, om enn ikke så mange). Foreldrene mine brydde seg lite om å hjelpe meg å passe inn sosialt eller styrke selvtillit og mestringsfølelse, de var fornøyde om jeg ikke forstyrret dem i kaffedrikking, røyking og tv-titting. Begge jobbet heltid og var for slitne til å underholde barn, må vite. Dermed ble jeg lett offer, tok lett til tårene og trodde «ikke bry deg om dem» betydde at jeg ikke skulle ta igjen. Jeg prøvde å svare av og til, men oppnådde bare gapskratting og etteraping. En gang svarte jeg det styggeste jeg visste: «jeg håper du får aids», slang jeg ut etter en skoledags terrorisering. Det hørte selvsagt en av de lærerne som vanligvis snudde ryggen til når det var jeg som ble plaget, jeg fikk kjeft foran alle og melding hjem. Vel hjemme fikk jeg ytterligere kjeft og juling. Min overlevelse ble å gjøre meg usynlig og uhørlig og stenge av alle følelser. I femte klasse fikk vi endelig en ny klasseforstander som tak i den verste mobberen når han holdt på, og i slutten av sjette klasse var jeg en helt annen jente og han en helt annen gutt og klassemiljøet reint harmonisk! Denne læreren har jeg sendt mange takknemlige tanker til i mitt voksne liv! Burde sendt henne et brev før det blir for sent. Ungdomsskolen kom usikkerheten tilbake og følelseslivet halvveis stengt av, men ble ikke så mye mobbet egentlig. Først nå i 30-årene mine er jeg på vei ut av denne usikkerheten, går til psykolog (ikke bare pga mobbingen, har overlevd «fraværende» far og rasende mor og seksuelle overgrep også). Ikke alle mobbeofre har noen skulder å gråte på når de kommer hjem fra skolen heller, jeg fikk klar beskjed om at skoletid var mitt eget problem, de (mor og far ) var ferdige med skolen. Jeg tror fortsatt at det er noen som mener jeg er svak, tåler ikke så mye, men jeg veit at jeg er sterk. Jeg har overlevd så mye som barn skal slippe å oppleve. Jeg har heltidsjobb og er lite syk, er litt mer utadvent, tør mer å kjenne på følelsene, slippe folk inn….men det er mye jobb!
    Jeg får vondt i magen hver høst når mine facebookvenner med barn legger ut bilder av sine unge håpefulles første skoledag i den eller andre klassen. Forhåpentligvis får de fleste det helt topp, men jeg tenker mye på hvor mange av dem skal i løpet av få år bli forvandlet til små skygger av seg sjøl, kjempe mot magesmerter og hodepine på vei til skolen hver dag….

    Lik

  6. Modige du 😊
    Jeg har så respekt for dere som står frem med historiene deres. Dere er forbilder ❤
    Jeg fikk bare så lyst til å skrive at jeg vet at det virker. Å stå imot altså. Jeg sto imot og hogg tilbake da de stygge kommentarene haglet. Om vekt, uteende, hudfarge, klær osv. Og det virker, de mister interessen når de ikke treffer en person som synlig er sårbar.
    Vi HAR makt til å være med å forme hvordan verden behandler oss ❤
    Det er det beste rådet jeg har sett til mobbeofre. Ikke ta på deg skyld, men ta makten som er tatt fra deg tilbake ❤
    Klem Sonja 😊

    Likt av 1 person

  7. Tilbaketråkk: Bra folk
  8. Tilbaketråkk: En streng mamma!
  9. Tilbaketråkk: Kjære Mai (7)
  10. Tilbaketråkk: Åpent brev til Mann (57)
  11. Tilbaketråkk: Hvordan kunne dette skje?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s