Kjære Frida!

Ingen gjør meg lykkeligere enn du. Ingen tar meg med på finere ting. Ingen gir meg vakrere utsikt, bedre søvn eller mer frydefulle opplevelser.

I hele vinter har jeg kikket ut på deg der du står alene i hagen med presenningen over deg. Det er definitivt ikke din årstid. Kaldt og værhardt for en gammel dame, jeg vet det. Men Frida, nå er det ikke lenge til det er din tur! Beviset  kom i postkassa i går. Vårt årlige bevis på totalmedlemsskap i Redningsselskapet. En utgift vi jo har fått igjen for med renter, ikke sant?

Ja, for enda så perfekte stunder vi har hatt, så har det jo gått en kule varmt iblant, eller hva?

Det har blitt noen turer med redningsskøyta, noen uker på verksted (midt i sommerferien til og med!), og den lekkasjen i septiktanken glemmer vi ikke så lett. Vi har blitt tauet av forbipasserende etter motorstopp utenfor Strømtangen i liten kuling, og så var det jo den gangen jeg skulle kjøre deg til Skjærhalden alene uten skippern og traff en grunne på Tisler.

Jeg har masse å takke deg for Frida. Jeg vil takke deg for stunder som dette:

Og dette:

Og husker du dette?

Det var ganske fantastisk, eller hva? Ikke rart jeg er takknemlig. Men her kommer bønnen fra meg til deg, Frida: La oss ikke få bruk for redningsskøyta i år, eller hva? La oss holde oss unna verkstedet? Kjære deg, måtte dieseldyrene rømme, propellen sitte godt nok fast, septiktanken holde seg tett og kalesjen ta imot impregneringen.

Så skal jeg og polere deg så fin og blank som du aldri før har vært, aldri mer slippe våtservietter i doen, prøve å bli enda flinkere til å lese kart, og holde meg unna grunnene på Tisler (og Herføl).

Avtale, eller?

Les også: Båt! Du må ha en båt!