Bring it on, 2018! Porfyri, selvmedlidenhet og nyttårsforsetter

Det nye året burde absolutt ikke begynt første nyttårsdag. Dagen man er overtrøtt, utsliten og bakfull, og kun ønsker å ligge limt til sofaen med brus og ostepop og Netflix. For en fullstendig uaktuell timing for intervalltrening og chiagrøt!

Andre nyttårsdag er også en dag det er uhyre vanskelig å være fit for en ny start. Fortsatt er døgnrytmen koko, det er direkte smertefullt å stå opp, huset er fortsatt rotete etter nyttårsfesten, og når du åpner kjøleskapet finner du den delen av juleflesket som ikke har smeltet sammen med det øvrige bukfettet.

Ikke klarer jeg å forholde meg til at det er 2018 heller. Men det er helt greit at 2017 er tilbakelagt. Det var ikke nok timer i det året, og de som var, ble jeg litt for sjelden bestevenn med.

Det har vært litt stille fra meg. Jeg hadde på forhånd trodd at høsten skulle bli rolig, etter et ganske hektisk vårhalvår etterfulgt av en svært lat båtsommer der alle intensjonene om hyppige joggeturer, oppbyggende litteratur og økt inntak av urtete ble gjort til kraftig skamme, og vi i stedet valgte den lykken som finnes i rosévin, natterangling og grillet entrecôte (sjelden i akkurat den rekkefølgen). Men slik ble det ikke. Plutselig var kveldene korte og oppdragene både mange og samtidige, deadlinene tette og fritiden en knapp ressurs. Når man er frilanser er det selvfølgelig en velsignelse å få mye å gjøre, og jeg er takknemlig. Det meste jeg har fått jobbe med har vært supre ting, og når man har det gøy, merker man ikke så lett at man kanskje har satt av litt lite tid til pusting med magen, «lytting til kroppen», trening og sånne kjedelige ting, som jeg jo smertelig har lært at tross alt står på legemets ønskeliste.

Det var en ting til jeg ikke tok meg tid til i 2017, akkurat som i 2016 og 2015. Og det var å stikke innom sykehuset og kvitte meg med en halvliter blod. Det er forresten en aktivitet flere burde drive med, siden det er for få blodgivere i landet. For min del er behovet ikke av barmhjertighet (blodet mitt blir ikke engang brukt, men kastet), men rent medisinsk. Jeg har nemlig en medfødt tilstand som krever det.

Sykdom har man lite lyst til å tenke på når man føler seg frisk. Derfor har jeg «glemt» at kroppen min har en tilbøyelighet til å lagre for mye jern, og at blant de beste måtene å sikre egen helse på for min del, er rett og slett god, gammeldags årelating – med om ikke nødvendigvis hyppige, så i hvert fall noenlunde jevne mellomrom. Å leve på isvann og grønn salat over lengre tid ligger heller ikke for meg. Jeg ønsker meg livet både med god vin og blodig biff, selv om jeg har enda mindre godt av det enn mange andre.

For mye jern trigger en arvelig sykdom jeg har som heter porfyri. Hvorfor jeg har vært teit nok i knotten til å disponere meg for den igjen, forekommer meg nå ganske uvisst. Den første uka i desember satt jeg i et møte og kjente plutselig en blemme på høyre pekefinger. Jeg fikk ikke med meg særlig mye av resten av det møtet, for jeg kjenner de blemmene fra før og vet hva de innebærer.

På en måte falt jo brikkene på plass. I det siste hadde jeg plutselig fått småsår både på hendene, skuldrene, brystet og i ansiktet «av ingenting». Og jeg har jo vært der før.

Å lese om andres sykdommer er ikke spesielt interessant, så jeg tenkte du kunne bli spart for de lange utlegningene. Er du spesielt interessert, kan du google (og har du interessen fordi du selv er berørt, kan du heller sende meg en pm). Sykdommen heter Porfyria Cutanea Tarda. Når den er aktiv blir jeg overømfintlig for sollys, og lyseksponerte hudområder får lett blemmer og sår. Behandlingen består i blodtapping, helt til jernlagrene i kroppen har kommet ned til nedre normalnivå (man kan også få malariamedisin). For min del er det en god del blodtappinger igjen til jeg kommer dit.

Det er rart med det, men selv om sykdommen ikke i seg selv er dødelig, og selv om den attpåtil delvis er selvforskyldt, så er det fantastisk deprimerende å plutselig ikke være «frisk». Møkksurt å ha foran seg måneder med sykehus, kanyler og periodevis anemi på grunn av blodtap. Drit kjedelig å ikke tåle sola som er framme noen minutter lenger for hver dag som går, og å måtte drikke Farris hele festmåneden mens de andre koser seg med sjampis. Direkte gørr å føle seg sliten og uopplagt store deler av tiden (jeg var forresten like trøtt i går selv om jeg ikke var bakfull, og det er jo bare dårlig gjort). Jeg har derfor hatt mine timer med intens selvmedlidenhet, grining på sofaen og generell sutring, og har angivelig ikke vært videre inspirerende å dele timeplan og dobbeltseng med. Ikke har jeg orket å blogge heller. Sorry altså.

Nyttårsforsettet mitt er derimot utrolig enkelt i år: I 2018 skal jeg bli frisk! Som kjent er det begrenset hvor lenge det er ålreit å synes synd på seg selv. Jeg skal faktisk verken dø eller leve med kroniske smerter. Jeg har til og med fått Fitbit til jul. Og visste du at polet selger en alkoholfri musserende vin som ikke smaker jorbærtyggis? Det er helt sant.

Så kom igjen da, nye året! Jeg lover å fylle deg med både trening, Farris, blodtapping, B-vitaminer og godt humør. Du på din side, får vennligst se til å gjøre huden min klar til båtsesongen. Da får det nemlig være nok. Avtale?

Godt nyttår! Vi ses snart igjen.