Det smittsomme smilet

Dette er datteren min. Hun er åtte og et halvt år, og har en helt fantastisk egenskap. Selv om den er fantastisk, er den såre enkel, og noe de fleste, inkludert jeg, har noe å lære av:

Hun har det største og hjerteligste gliset du kan tenke deg.

Helt fra hun var noen uker gammel, har hun liksom vært et slags smil med jente rundt.

Jeg kan overhodet ikke ta på meg æren for dette, og skal ikke engang begynne på å analysere hvorfor hun er akkurat slik. Men det er hun.

For tiden består gliset av en underlig blanding av melketenner, nye tenner og manglende tenner, og ved ett tilfelle, både melketann og ny tann på en og samme plass. Uansett – det er et smil som er ufattelig viktig.

En helt infernalskt kald vintermorgen for noen år siden fikk jeg en påminnelse om hvor enkelt og betydningsfullt et smil kan være. Jeg hadde sittet stuptrøtt på bussen en tre kvarters tid og var på vei gjennom skitten snø i raskt trav på vei mot en lang arbeidsdag. Jeg hadde sovet dårlig, og vi hadde ikke vært særlig hyggelige mot hverandre hjemme før jeg dro. Jeg var sur og lei meg. I døra på vei inn til jobben min sto en fremmed eldre mann og ventet da jeg nærmet meg i vinterblåsten. Han holdt opp døra for meg mens han smilte stort og hjertelig. Velkommen inn, sa han. Ha en fin dag!

Plutselig var hele verden flere hakk lysere.

For herregud: Så enkelt er det jo. Hvor mye koster det egentlig å åpne kjeften og smile? Og hvorfor gjør vi det ikke oftere, når gevinsten er så stor, både for giver og mottaker? Mannen jeg ikke kjente gjorde meg så mye lettere og gladere at jeg uten videre gjorde det samme for damen som kom etter meg fire etasjer opp. Da hun lyste opp, ble jeg enda gladere. Værsågod. Gratis glede på ti sekunder! Og kanskje gjorde dama det samme for den neste hun møtte. Jeg håper det. Smil og varme er nemlig smittsomt.

Fordi min datter tilsynelatende er født med dette gliset, har hun ubevisst lært seg å bruke det til å oppnå en mengde fordeler i livet sitt. For det er bortimot umulig å være sur på en som ser på deg med blå øyne og verdens største og åpneste smil.

Dette innlegget handler egentlig ikke om datteren min. Hun er bare litt heldigere enn mange andre, fordi gleden kommer lettere til henne enn til de fleste av oss. Hun våkner om morgenen og smiler til oss, og er klar for dagen. Hun kan bli rasende, fornærmet, manisk irriterende og utspekulert. Men hun vender tilbake til sitt positive utgangspunkt forbilledlig raskt. Og blir elsket for det.

Det gjør at livet hennes er enklere enn mange andres – ikke minst mitt eget.

Visste du at forskningen viser at om du klistrer på deg et smil, om enn kunstig, lurer du hjernen til å tro at du er lykkelig? Du kan faktisk manipulere deg selv til å tro at du er glad, bare ved å tenke på noe positivt, eller rett og slett tvinge deg selv til å smile.

Glade mennesker kan løfte oss opp og få deg til nesten å sveve. Og folk med hang til negativitet «drar» i verste fall kreftene ut av oss.

En bekjent av meg har en særlig trang til å fokusere på det negative ved egen tilværelse. Hun er en ressurssterk dame med flust av gode egenskaper og mye å glede seg over. Hun har bare fokuset et annet sted. Når noe trist eller negativt skjer, er det «typisk hennes liv». Hvis noe er bare en liten smule kjipt, deler hun raust av hjertesukk og stønn, også på sosiale medier. Når jeg leser hennes Facebook-statuser, tenker jeg at hun har det mye tøffere enn hun hadde trengt. Alle kjenner noen som henne, og mange, jeg selv inkludert, kan kjenne meg igjen. Blir vi først fanget av den negative spiralen, er det tøft å bryte ut.

Selv er jeg født skeptiker. Barnebilder av meg bekrefter dette, det ser alltid ut som jeg, i motsetning til min datter, morskt betrakter fotografen, liksom for å utforske hans eller hennes potensielt skumle hensikter. Det betyr at jeg må jobbe litt mer enn datteren min for å møte verden like åpent og enkelt og fordomsfritt.

Men jeg er ganske sikker på at det er viktig at jeg prøver. Vi kan ikke endre personligheten vår, men vi kan lære å spre glede, og på den måten få mer glede selv.

Heldigvis har jeg fått lov til å lære hvor mange hakk det er mulig å løfte stemningen i et rom. Hvor mye gladere og lettere folk rundt meg blir om jeg møter dem med blikkontakt, smil og humor. Selv de dagene det koster meg noe.

Jeg sier overhodet ikke at jeg klarer det alltid – det gjør jeg ikke. Noen dager subber jeg blytungt rundt og kjenner meg nær sagt pleietrengende. Men så ofte jeg bare makter, akter jeg å være som mannen som åpnet døren for meg den januardagen i snøkavet. Eller som datteren min. Så mange ganger jeg bare klarer, skal jeg løfte. For da blir jo verden bedre. Også for meg.

Takk for at du smiler til meg. Takk for at du vil det gode. Hvert eneste smil, og hver eneste åpne dør, er viktig.

Jeg er rett og slett griseheldig som blir møtt så ofte av gliset til en som er klar for verden. Måtte Mie og folk som henne lære det bort til meg, og til oss alle.

Skal vi ikke smile litt oftere? Det er tross alt snakk om en ørliten bevegelse i noen ørsmå muskler. Som kan gjøre mirakler.

Takk til deg og gliset ditt, jenta mi. Håper av hele mitt hjerte at ingen vil få deg til å tvile på din grunn til å smile.

Ha en god uke!

Les også: Derfor liker de deg!

og Bra folk

Lagre