Jeg tar sjansen på å kaste ut en brannfakkel: hvorfor er det noen foreldre som ikke prioriterer å lære barna sine vanlig høflighet?
Ifølge husets fire barn er jeg en streng mamma. Det lever jeg ganske greit med.
Jeg er en sånn mamma (og stemor) som insisterer på at barna skal sette skoene sine pent på plass, bære sekken opp på rommet når leksene er gjort, skylle sin egen middagstallerken og sette den i oppvaskmaskinen. Jeg er til og med en sånn som forlanger at podene skal hilse ordentlig og ta folk i hånden, og på at de skal takke når de får noe eller noen gjør dem en tjeneste. Dessuten ønsker jeg at barna skal gjøre det aller meste selv: knyte sine egne skolisser, smøre sine egne matpakker og ta med sine nyvaskede klær inn på rommet. Ikke noe av dette er morsomt, selvfølgelig, og noe av det er til og med vanskelig. Men det er viktig.
Sammen med barna dukker det opp mange klassekamerater og venner hjemme hos oss. Selvsagt legger man merke til hvilke barn som hilser, takker, smiler og rydder etter seg. Samtidig er det vanskelig ikke å notere seg de gangene noen går rett inn, sparker støvlene i veggen og dundrer opp trappa uten å hilse. For ikke å snakke om hvilke barn som spiser med kniv og gaffel og hvilke som bruker hendene og raper ved bordet. Dessverre er det sånn at selv om man har valgt å få barn, elsker man ikke automatisk alle barn. Og dessverre er jeg ikke bedre enn at jeg lett irriterer meg over barn med dårlig oppførsel – men bak irritasjonen ligger en tristhet på de smås vegne. De «vanskelige» barna har selvfølgelig ikke ansvar for sin egen oppdragelse. Men det er de som møter konsekvensene av den. Tenker dere over det, foreldre, når dere godtar den dårlige oppførselen til ungene deres?
Å lære noen enkle høflighetsregler trenger ikke være vanskelig, verken for foreldre eller barn, men det er viktig – og det er noe man må øve seg på. Når jeg insisterer på en del ting (rydd etter deg selv, vær snill mot andre, bli så selvstendig som mulig i verden) er det selvsagt for å gjøre mitt eget liv enklere. Jeg ville ikke orket å konstant rydde etter fire barn som bare gjorde som de selv ville. Men det er min private side av saken. Den andre er rett og slett at jeg ønsker at barna skal bli personer andre liker å være sammen med. Jeg vil gjøre det lett for dem å bli likt.
Astrid Lindgren, som det jo er vanskelig ikke å være en stor beundrer av, uttalte at om man gir barna kjærlighet, kjærlighet og mer kjærlighet, så kommer folkevettet av seg selv.
Men i dag er nesten alt er tilrettelagt for barna våre, de fleste foreldre har fulltidsjobber, og tiden med ungene er knapp. Det er fort gjort å la seg friste til å se gjennom fingrene med ting og bare «være grei». Naboer og venners foreldre kvier seg for innblanding i oppdragelsen. Kanskje er det ikke så rart at noen ender opp uten god forståelse av hvor «enkelt» det er å gjøre andre til lags. Men kjærlighet uten rettledning kan føre til at barna tror alt er greit. Å ha ansvar og oppgaver er bra for oss. Våre bidrag i hverdagen, de gjør oss til en del av laget, en i teamet, en som betyr noe. Det lønner seg å være snill, hjelpsom og høflig. Det er ikke vanskelig å forstå – men noen må faktisk fortelle oss det. Og det er de voksnes jobb. For blant barna selv, på skolen (og kanskje også i barnehagen) er det noen ganger de slemme som får størst makt.
Vi må tørre å være strenge nok til at barna våre blir ålreite folk. Vi kan være verdens snilleste mammaer og pappaer selv om vi har tydelige regler, og selv om vi stiller krav. Premien er det ungene våre som innkasserer.
Vi er tross alt enkle, vi mennesker. Vi liker folk som er hyggelige mot oss. Vi sliter mer med folk som ikke er det.
Våre til sammen fire håpefulle (vi har to hver) er ute i verden hver eneste dag uten oss. De treffer andre barn og andre voksne og skal samspille med dem, uten at vi har mulighet til å overvåke og korrigere. Jeg kan ikke vite med sikkerhet at de takker for maten når de er gjester uten meg. Jeg kan bare håpe – og gjenta og forklare til det kjedsommelige.
Men jeg skal i hvert fall ha gjort mitt.
PS. Høflighet lønner seg for voksne også. Mer om det her: Hodet på hoggestabben og her: Gratis glede med glidelås
Les også: En (tross alt ikke BARE) streng mammas bekjennelser.
Mamma. Men fremdeles først og fremst menneske.
Mai Eckhoff Morseth 
Jeg er en «slem» mamma jeg og om det er det vi heter, hehe:) syns du skriver fantastisk og jeg kunne ikke vært mer enig! Ha en fin dag:)
LikerLikt av 1 person
Er så inderlig enig i det du skriver. Kjenner meg igjen i beskrivelsen av deg selv og og innrømmer med stolthet at jeg er en tydelig og streng mamma med likevel ubegrenset kjærlighet til mine barn!
LikerLikt av 1 person
Så enig med deg. Er i samme situasjon. Har fire barn som har fått den samme oppdragelsen som du har gitt dine. Får stadig vekk tilbakemeldinger fra voksne kor høflig og greie barn vi har.
LikerLikt av 1 person
Fantastisk:) kunne ikke vært mer enig!
LikerLikt av 1 person
Helt enig. Man må noen ganger ta sjansen på å bli litt uvenner med ungene. Når de får tenkt seg om, skjønner de det godt. Og vi er jo aldri strenge for å være slemme, men tvert imot fordi vi er veldig glad I dem
LikerLikt av 1 person
Veldig bra Mai, godt skrevet! Her i huset er/var vi både en «slem mamma og pappa». Er faktisk veldig stolt av det når vi nå får tilbakemeldinger på vår datter på 20 år, både fra familie, venner og arbeidsgivere. Det er en balansegang, men har opp gjennom årene opplevd dessverre at mange foreldre ikke tenker og er «snille mammaer» – som dessverre er de som egentlig er «slemme» – mot sine egne barn.
LikerLikt av 1 person
Så enig, så enig!
LikerLikt av 1 person
👏
LikerLiker
Først og fremst tenker jeg det er lurt å være et godt forbilde. Å praktisere selv det man ønsker å lære barna sine. For det er utrolig hva de får med seg. Når barna kommer inn her, sparker av seg støvlene i iver på å løpe opp på barnerommet, og glemmer å si “hei” fordi det er så spennende å være på besøk. Vel, jeg liker den barnlige impulsive gleden, der “rett” og “galt” glemmes til fordel for følelser og lek. Så pleier de å snakke mer under middagen. Ekte godhet for andre lærer man vel helst av erfaringer, og hvis man ikke liker andre bare fordi de tar av seg på beina feil og glemmer å si “hei”, da stikker kanskje ikke godheten så dypt? Hilsen en mamma som synes det er kjedelig med folk som aldri tør å løfte vinglasset over nesehøyde, eller knafse sjokolade og potetgull så det renner ned i sofaen en gang i blant, og som blir så sliten av alle (meg selv inkludert) som moraliserer hverandre om hvordan vi skal være “riktige” foreldre.
LikerLikt av 3 personer
🙏🙏 fantastisk godt skrevet Mai! Nyt dagene på sjøen 💙
LikerLikt av 1 person
Helt enig. 🙂
LikerLikt av 1 person
Jeg har stor tro på (og erfaring med) at barn utvikler seg og nærmer seg det de ser og erfarer, ikke det de blir fortalt. Jeg liker ikke å være sammen med folk som irettesetter meg foran publikum for hver minste glipp, og jeg ønsker ikke at barna mine skal bli sånne mennesker. Jeg forbeholder meg retten til å omgås mine barn på en måte som er naturlig for meg. Kanskje vi er uoppdratte frie sjeler med for mye empati og forståelse for hverandre, men det er gjensidig og vi trives med det og vårt valg.
Jeg finner også denne svart/hvitt-tankegangen underlig. Jeg tør å sette grenser for barna mine og snakke med dem, men jeg gjør det for deres utviklings skyld, ikke for at de skal få meg til å se bra ut blant andre voksne.
LikerLiker
Det er jeg også helt enig i!
LikerLiker
Helt enig med deg jeg:)
LikerLikt av 1 person
Først og fremst må jeg bifalle det aller meste du skriver. Det å oppdra barn, finne en balansegang mellom det å være i oppdrager-rollen og det å være snill, er ofte vanskelig men ikke umulig. Derimot å være sine barns aller besteste bestevenn (kamerat/venninne) er ei felle som så sørgelig mange foreldre som går i. Men nok en gang er det å finne balansegangen her. Hvis man ikke kan stå i oppdragerrollen så burde man vel heller ikke satt barn til verden. Tanken om at det å oppdra barn og det å oppdra hunder har veldig mange likhetstrekk. Men et av ulikhetstrekkene, og det er kanskje det tristeste av de alle, det er nemlig det at når man skaffer seg hund så går man på valpekurs. Senere går man på lydighetstrening (eller hva man nå kaller det) for så senere å gå på dressurkurs. Så tenker jeg da det uunngåelige; Hvorfor er det så vanskelig for mange foreldre å innse at barn skal ha dressur…..eller oppdragelse….. ? Hva er grunnen til at det sitter så langt inne å ta de taklingene som kanskje er vanskelige men som gir barnet et solid fundament senere i livet ? Barna vil profittere på å ha en god, solid og forutsigbar oppdragelse. Sånn er det også med hunder. En lykkelig hund har en streng, forutsigbar og kjærlig oppdragelse.
Mange gode grunnprinsipper innen oppdragelse blir lagt på hylla og nedsnakket fordi de er «gammeldagse». Men er det av det gode? Det kan kanskje være at mange av disse uskrevne reglene og prinsippene kanskje ikke er så dumme når alt kommer til alt ? Og hvorfor skal man oppdra barn i det hele tatt ? Og hvorfor er det så mange «svake» og unnlatende foreldre som ikke tør å sette sterke og ufravikelige krav til sine håpefulle ? Vi vil jo det aller beste for de og de skal forberedes på å en dag skulle kunne stå på egne ben. Trist for de som da havner helt uforberedt ut i voksenlivet. Det kan i beste fall bli en usedvanlig bratt læringskurve.
Å kreve at de har det ryddig på rommene sine, at det ikke flyter av deres ting over alt ser jeg som helt naturlig. Men det er ikke alle foreldre som tør si ifra. Å la de måtte ta konsekvensene av at de ikke gjør som det kreves av dem er det mange som ikke tør heller. For mange skilte foreldre ser jeg ofte en usynlig popularitetskonkurranse eller en svakhet om du vil. Man tør ikke si ifra, man tør ikke si nei, man tør ikke måtte la de ta konsekvenser av av hva de gjør eller ikke gjør. Jeg kaller det svakhet eller feighet.
Ja jeg er streng. Fryktelig streng. Men samtidig er jeg også forutsigbar og kjærlig med mine barn. Og de har mange ganger takket meg for at jeg har gitt de en solid oppdragelse, satt sterke og ufravikelige krav til de og måtte la de ta konsekvensene av sine egne handlinger. Man tar selvfølgelig lua av seg ved middagsbordet og man hilser på skikkelig vis. Men for guds skyld; møt barna med respekt og kjærlighet. Barn blir ikke lykkelige av en uteblitt eller fri oppdragelse. Av og til ser jeg foreldre som ikke tør si ifra der og da. Det skal ventes til f.eks. gjestene har gått med å fortelle barnet at de selvfølgelig ikke kan tømme godteskåla helt alene når denne var ment på alle gjestene. Det er naturligvis en elendig form for oppdragelse.
Hvordan skal man da i praksis klare å få det til ? Enkelt; vær deg selv i dine grunnholdninger alltid. Det er ikke så vanskelig hvis du vil, men om du ikke vil eller tør av frykt for å bli upopulær da sliter barnet i det lange løp. Å tørre å irettesette, eller veilede, opplever jeg som slitsomt. Det er ekstra slitsom når man er i et forhold med «mine og dine» barn. Særlig når man vet at foreldren i den andre enden aldri tør å irettesette ungene av frykt for å bli upopulær. Men slitet betaler seg i det lange løp. Og ditt slit er barnas gevinst. Hvis du tør !
LikerLikt av 1 person
Helt enig med deg! Det handler om å gjøre ungene rustet til å takle livet og hverdagen i samhandling med andre. Å være sosialt usikker er ikke noe godt.
LikerLikt av 1 person
Veiledning er et tegn på kjærlighet!! Det gjør det mye enklere for barna dine. De slipper nemlig å lure på hva som forventes av dem! Grenser og ubetinget kjærlighet gir barna dine det beste grunnlaget💕
LikerLikt av 1 person
Nå har det seg slik, når alt kommer til alt, at man kan ikke kjemmet alle barn med samme kammen. Hva du gjør, og/eller har fått til, med egne barn, ikke er ensbetydelig med hva andre vil, og oppnår med sine barn. Ingen barn er like. Selv har jeg 4 barn, og er det noe de ikke er, så er det like. Joda, høflig, grei og dannet er de jo, men på hver sin skala. Min snusfornuftige datter er jo høfligheten selv, med sin hilsning og taktomhet. Sånn er det hverken med han som har ADHD eller han med autisme, de glemmer seg bort iblant, eller hilser rett og slett ikke på mennesker de ikke kjenner. Ikke fordi de ikke vil, men fordi de ikke klare det, eller for den saks skyld skjønner hvorfor de skal det. Så, ikke dømme andres oppdragelse av barn, eller barna, Før du kjenner alle fakta. Heldig for deg at dine barn et så veloppdragne og alt går etter ‘boken’ eller dine mål om du bil kalle det det – ikke alle har det så enkelt på veien
LikerLikt av 2 personer
Hei, jeg takker for konstruktiv tilbakemelding. Jeg har svart på et par lignende innlegg og vil gjerne vise til dem. Alle barn er forskjellige, noen har større utfordringer enn andre. Jeg er ikke ukjent med at de «enkle» reglene er vanskeligere for noen. Blogginnlegget er nok endel tabloidisert, og jeg anerkjenner at alt ikke er like enkelt. Det er det heller ikke hos oss. Jeg står likevel for at den innsatsen vi (du også, er jeg sikker på!) gjør, vil gagne barna våre, med eller uten spesielle utfordringer. Og jeg glemmer meg bort iblant selv, jeg! Alt går ingenlunde etter boken i mitt liv, eller i noen andres. Jeg heier på deg.
LikerLiker
Støtter deg fullt ut! Ser gjerne – og takker – om våre barn irettesettes av andre også hvis de ikke oppfører seg pent når vi ikke er tilstede.
Alt for mange uoppdragne foreldre, spør du meg.
LikerLikt av 1 person
Hei og takk for en veldig bra og sann artikel! Jeg er selv oppvokst med en «streng» mamma eller en smart kvinne med kjærlighet for andre enn bare seg selv som jeg vil kalle det. Dette er så viktig! For i fremtiden der dine eller hvem som helst sine barn trenger noe eller vil oppnå noe blir det mye mer vanskelig, om ikke umulig i noen situasjoner, hvis du er utakknemlig og viser lite eller null respekt. Er det noe jeg irriterer meg grenseløst over så er det uhøflighet og det å ta ting for gitt uten et takk. Dette gjelder mennesker i alle aldre men som du skriver irriterer jeg meg over den dålige oppdragelsen til foreldrene til barna som oppfører seg sånn. Det går virkelig ut over deres eget liv i fremtiden! Takk for at du sier ifra og inspirerer oss andre!
LikerLikt av 1 person
Jeg vet ikke hva du mener med streng. Det er ikke nødvendigvis noen motsetning mellom det å være streng og å være mild, liberal når det gjelder når det gjelder dannelse. Det som er viktig for barna at de lærer seg og anvender de enkleste regler for god folkeskikk. Ikke minst de barna som sliter med impulskontroll og i relasjoner til omgivelsene har hjelp i disse reglene. Hilsen mormor, mamma og førskolelærer.
LikerLikt av 1 person
Jeg er helt enig med deg. Takk!
LikerLiker
Trist lesing. Der er ingen som syns det er galt at unger hjelper til eller rydder eller er høflige. Det jeg og mange med meg her reagerer på er måten du skryter deg og ditt opp i skyene og fordømmer andres unger uten å vite døyta om dem. Annet enn at de løper inn med sko og ikke håndhilser. Der er en del barn med utfordringer påga skjulte handicap, adferds»forstyrrelser» pga små hjerneskader, som har autisme, adhd, og andre usynlige diagnoser. Å kalle disse som du ikke vet noe om for «slemme» er et hån mot alle de barna som «ikke er som alle andre» og familiene deres.
Du har opplevd for lite utfordringer – er mitt inntrykk. Hadde du hatt det minste av de erfaringer mange av oss andre har med barn som ses på som «slemme» av de uvettige og uvitende i omgivelsene hadde du vært litt mer ydmyk.
Bare det å kalel barn du vet lite om for slemme…. Jeg blir matt.
Men det er vel lett å bli full av seg selv når man selv syns man er flink.
Dine regler for dine barn hjemme hos deg er din sak. Å fordømme andre familier er et tegn på umodenhet, uvitenher og liten evne til innsikt og empati. Du har min medlidenhet. Og dine barn også – ikke minst. For man kan ikke lære egne barn noe man selv ikke har.
LikerLikt av 1 person
Hei! Takk for innspill, det er mye verdifullt i det du skriver. Jeg har svart på et tilsvarende innlegg et annet sted på siden. Jeg forstår at det kan virke vondt å tenke at et barn man sliter for å gi et godt liv kanskje ikke blir like godt likt av andre. Jeg skriver ikke noe sted at barna er slemme, og mener det heller ikke. Poenget mitt er heller at de små grepene vi kan gjøre for å hjelpe barna til å lære koder for høflighet og samspill, selv om de må gjentas og gjentas (det må de her også – og jeg er absolutt ikke alltid flink!), er verdt det for de fleste av barna, fordi det gjør det enklere for dem å navigere i vår felles sosiale verden. Uansett takker jeg deg for at du tar deg tid til å skrive og kommentere, og gjøre meg klokere.
LikerLiker
Jeg har en datter med ADHD, og selv om hun glemmer ditt og datt er hun fortsatt høflig og dannet!
Dette er god lesing, en trenger ikke ta alt som blir skrevet så bokstavelig. Det finnes foreldre av alle slag, og ingen er vi perfekte, men de gode gamle rådene funker fortsatt for en god oppdragelse. Som foreldre har vi en oppgave om å forberede barna våre på det livet som kommer, og det å være «curlingforeldre» skaper bare et bilde som ikke er reelt. De barna som har foreldre som er «snille» hele tiden og ikke tar opp kampene som er verdt å ta opp, kommer tid å få sjokk når de vokser opp og ser at alt ikke kommer på sølvfat. Det gjelder å velge sine kamper med omhu, og la lek og moro ta overhånd noen ganger når det passer seg. Alt til sin tid!
LikerLikt av 1 person
Helt enig.
MEN det skal to til for å danse tango. Vi var ikke enige i barneoppdragelsen. Som den kloke ga jeg meg. Det ble farens måte å oppdra barn på. Oversnill måte, hvis dere skjønner hva jeg mener. Men jeg er flink til å snu på ting og oppdaget at jeg selv lærte å vise kjærlighet til barna og ikke mase rundt å kreve ditten og datten. D et ble da folk av barna våres også.:-) Personligheten deres har vel også noe å si hvordan de lykkes i livet?
LikerLiker
det var en som sa til meg : du vet ikke hva du snakker om, for du har fått et enkelt barn! Tenker at jeg tar vanskelige valg hver dag for at det skal være enkelt. Snarveien er å pisse i buksa for å holde seg varm.
Det merkelige er at huset er fult av unger på ettermiddagen, så det er ingen sammenheng mellom å være streng og dårlig liket. Barn liker tydelighet, å bli sett!
Det er bare dårlig gjort å ikke gi en dose normal folkeskikk, så de er rustet til å komme lenger enn postkassen før verden butter for dem.
LikerLikt av 1 person
Tusen takk!! Dette her kunne jeg like gjerne skrevet selv, og det motiverer meg til å tørre å fortsette som den strenge mammaen og stemoren. Og det er ikke alltid like enkelt, spesielt når de drar hjem til sin mor og sladrer på hvor streng jeg er, blir trøstet og får gjøre som de vil der.
LikerLikt av 1 person
Selv har jeg ingen barn, men husker jeg lærte å ha respekt også å vise høflighet til andre voksne og barn.. Angrer ikke på det, og får mye igjen for det.. Dessverre så ser jeg mange barn som er bortskjemte og uhøflige mot andre voksne og barn. De eier ingen respekt og tror de kan gjøre hva de vil. Engang skal jo disse barna bli voksne, hva da? Skal de fortsette å dure sånn?
Jeg har respekt for mange voksne og barn, og da forlanger jeg respekt tilbake. Har til og med sett foreldre som ser at barnet ikke oppfører seg fint mot de eldre, å så bryr de seg ikke. Og hvis du så sier noe til barnet at den ikke må si noe sånt, kommer enten mora eller faren å irresetter meg. Hva galt har jeg gjort.? Ikke var jeg sinna på barnet, men hadde en vennlig streng tone.
Heldigvis er det ikke mange unger som er sånne, og jeg skal ikke skue alle over en kam..
Godt det ennå finnes noen strenge mødre og fedre. Alt for mange foreldre som jeg ser i dag er umodne. Disse er som regel opptatt av karrieren sin.. Hvorfor så sette barn til verden, når de egentlig ikke har tid til det? Jeg bare undres.
Onkel er jeg til ei lita jente. Hu er så snill og vennlig. Takker for maten, viser høflighet og respekt. Takket være min bror som er en snill far, men også streng.
LikerLikt av 1 person
Flott skrevet. Er så mange som svikter her. Min bestemor var tydelig på dette med høflighet. Og jeg ser selv hvor viktig det har vært opp gjennom livet. Og det har jeg gjort mitt ytterste for å lære mine gutter. Håper de gjør det rette når ikke pappa følger med. Tilbakemeldingene er positive så da svulmer ett pappahjerte.
LikerLikt av 1 person
Det kaller jeg god opdragelse, noe alle foreldre skulle lære barna sine. De vil takke deg for det, når de selv engang får barn. Å takke for det man får, være hjelpsom, høflig og snill er enkelt og ha med seg resten av livet, det koster ikke noe å er lett å bære med seg
LikerLikt av 1 person
Helt enig i det du skriver 🙂
LikerLikt av 1 person
Noe annet som er viktig å lære barna er toleranse – å ikke dømme andre så fort.
Noen barn tør ikke å si takk, eller å si hei og hadet, og langt i fra å ta noen i hånden. Til og med øyekontakt med en fremmed voksen kan være ganske skummelt for sjenerte barn, og da er det ikke lett å skulle smile i tillegg. Og de som sparker av seg skoene gjør det kanskje til tross for at de daglig blir bedt om å plukke dem opp igjen og sette dem på skohylla hjemme. Og kanskje den rapen glapp ut ved et uhell, og barnet dekker over flauheten ved å late som om han syns det var morsomt? Kanskje er det kulturforskjeller som gjør at et barn bruker hendene ved spisebordet?
LikerLikt av 2 personer
Fantastisk fint skrevet! Jeg ble så lettet og glad at jeg nesten gråt en skvett da jeg leste dette (jeg har aldri lest bloggen din før, men så dette innlegget delt på Facebook), for jeg føler meg nesten alltid som en «slem stemor» ( i en alder av 22!) for kjæresten min sin 7 år gamle sønn. Jeg har ofte lurt på om det er jeg som er helt på jordet når jeg prøver å hinte til han om at vi skal takke for maten – spesielt når vi er hos andre – eller at vi skal hilse på en ordentlig måte og ikke som en tegnefilmfigur, og ikke minst at når man er så stor gutt så må man gjøre litt selv. Selv om pappa helst vil gjøre alt for en 😉
Det var så godt å lese at det ikke er bare meg :’) Tusen takk!
LikerLikt av 1 person
Tror nok ikke du vet hva mange foreldre strir med. Kjenner du til de utfordringene det kan være å oppdra et barn med for eksempel ADHD? Har du måttet si hver dag i 15 år at jakken skal henges opp, at skoene skal settes fint på plass og at tennene skal pusses, uten at det går inn? Ja, han raper sikkert hos andre, banner eller lar jakken ligge på golvet, men er det fordi jeg er en dårlig forelder? Du skulle vært i mine sko en uke, kanskje du da hadde forstått litt mer.
LikerLikt av 1 person
Takk for at du (og flere andre her) minner om dette. Det er selvsagt viktig å være klar over at ikke alle barn (eller voksne) har de samme forutsetningene. Dette merker man jo også som voksen, og i tillegg blir man gjerne informert om barnas spesielle behov gjennom skolen og barnehagen. Jeg har, i likhet med de fleste, personlig erfaring med annerledeshet i mine nærmeste omgivelser. Selvsagt skal man vise så mye raushet man bare kan med alle barn. Mitt ønske er ikke å dømme noen, men å belyse hvor lett det i mange tilfeller er å gjøre barnas liv enklere ved å lære dem grep som kan gjøre samspill med andre enklere. Kanskje kan ikke alle lære dem, men vi kan gjøre vårt beste for å forklare for dem hvorfor det lønner seg å følge noen koder. Jeg skriver at jeg ikke er bedre enn at jeg i en stresset hverdag noterer meg at noen barn er vanskeligere enn andre og av og til irriterer meg. Jeg skriver ikke at jeg ønsker å reagere slik eller at jeg oppfordrer til å dømme. Det gjør jeg selvsagt ikke. Jeg er helt, helt sikker på at du ikke er en dårlig forelder. Og kanskje siger flere av formaningene dine inn enn du tror? Takk for at du tok deg tid til å skrive!
LikerLiker
Jeg syntes dette flott å lese!! Jeg har et barn uten spesielle utfordringer og et barn med ADHD, der det må minnes om sko, jakke, skylling av tallerken, tømme ransel for matboks, rydding av rom osv mange ganger hver dag. Det er mange ekstra utfordringer med disse barna, men vi gir ikke opp forsøket på å gi begge barna våre muligheten til å klare seg selv på best mulig måte, den dagen de blir voksne og må klare seg selv. Vi har ganske lik oppdragelse som Mai beskriver og er glad for at den strenge men kjærlige oppdragelsen har gitt våre barn redskaper til å møte omverden med høflighet, empati og evne til å tåle litt motgang. Jeg innrømmer lett at vi fortsatt bruker masse tid på å minne vårt barn med ADHD at klær må plukkes opp igjen, rommet må ryddes, venner må følges til døren når de går, tallerken må skylles, sko settes pent opp osv, jeg gir meg aldri med den oppgaven, selv om det er et evig prosjekt. Vi har hatt og kommer fortsatt til å få mange utfordringer, men når jeg får hyggelige tilbakemeldinger på hvor høflig han har vært hos andre( mange virker nesten litt overrasket, som om de hadde forventet noe annet fordi de vet han har ADHD),når han selv minner sine venner på å takke oss for maten, og når huset vårt er fullt av barnas venner (til tross for at vi er strenge og våre regler skal følges av gjestene også), så gir det meg så utrolig mange gode følelser. Alle foreldre er bekymret for barnas fremtid, men med barn med ekstra utfordringer gir ekstra bekymringer for deres framtid. Likevel vil jeg påstå å si at når man ser at mange år med jobbing «ett skritt frem – to tilbake», plutselig gir noen ekstra skritt fremover, så er det verdt det! Jeg ser det er mange som reagerer negativt på dette som blir skrevet, men hva med å ta dette innlegget som det det var ment som og ikke som kritikk rettet mot dere personlig, en trenger ikke å forsvare seg fordi man er uenig, eller fordi man har barn med ADHD, autisme og lignende. Skriv heller et konstruktivt svar hvor du beskriver hvorfor du er uenig, istedenfor å kaste steiner, det blir bare trist
LikerLikt av 1 person
Jeg er faktisk enig med begge to. Jeg kjenner at jeg er saar med utfordringer med to barn med spesielle behov. Men, det er ingen unnskyldning for aa vaere uhoflig. Mitt motto er; «be good or be gone» har jeg unger over og de er ufordragelige, ja da ringer jeg moren/faren til vedkommende og sier bare kom og hent de. Da sier jeg ogsaa til barnet, at er du frekk og ikke oppforer deg, ja da maa du gaa hjem. Jeg har irsk mann og bor i USA saa vi sier please and thank you. Men, samtidig saa er det ogsaa lett aa doemme feks. et barn med autisme/spraak/attentiveness/ ADHD som ikke ser deg alltid i oynene, ignorerer deg og svarer ikke. Som man maa gjenta ting til i det uendelige. Jeg merker STOR forskjell paa mitt barn som ikke har ADHD og som jeg kan be kun EN gang om feks. ta paa seg skoene. Det er jo SUPERLETT aerlig talt! Jeg jobber positivt, jeg jobber med terapeuter etc. etc… , men det er en stor utfordring aa deale med ett eller to barn som sliter. Og disse barna maa ogsaa jobbe hardere, med hva som kommer lettere for andre, og i mange tilfeller bli domt urettferdig og det syns jeg er trist (for barna). Men, aa vaere frekk/svare og ikke respektere voksne, det er ikke godtatt. De maa jo tross alt til slutt fungere i samfunnet paa lik linje med alle andre.
LikerLikt av 1 person
Fantastisk bra!! Jeg er nok en ganske streng stemor og mor. Jeg har også vokst opp med en relativt streng mor og far, og selv om jeg synes det var helt «dritt» når jeg vokste opp, så setter jeg umåtelig stor pris på det i dag. Og jeg kommer til å oppdra sønnen min like strengt, med akkurat de samme forventningene som ble stilt overfor meg! Samme med stesønnen i huset. Vi hadde besøk av en klassekompis av han eldste en fredag og selvfølgelig så laget vi taco. Fikk beskjed av han kompisen at han ikke likte taco så han fikk brødskive med gulost. Greit nok, men når vi satt oss ned for å spise så fikk jeg helt sjokk, guttungen som da var 10 år, slengte beina på bordet, la seg ned på «sofaen» til spisebordet med beina opp etter veggen… OMG! Helt sjokka! Og når jeg sa i fra at vi sitter ordentlig når vi spiser, så satt han seg opp og gjorde grimaser. Hadde mest lyst til å riste hele ungen (og foreldrene), men kunne jo ikke det.. Men sånn som verden har blitt så er det jo ikke lov å «straffe» barna lenger, alt skal være så pedagogisk riktig og man må vel passe seg for å sette krav til sine egne og andres barn. Ja, jøss!! Hvordan skal disse barna klare seg den dagen de stikker fra redet, i jobblivet, samspillet med andre mennesker. En ting er ihvertfall sikkert, i vårt hus er det våre regler som gjelder og det gjelder de som er på besøk også! Og jeg skal gi mine kjære små den beste plattformen, men riktig folkeskikk, verdier, høflige, trygge og sterke 🙂 Ha en super dag!
LikerLiker
Hei no følte jeg at jeg måtte skrive noe. Hva har ADHD med høflighet å gjøre ? Jeg har en våksen sønn med ADHD og en datter med ADD, Begge to er høflige av seg. Dere som skriver dette må slutte å undskylde dere fordi barna deres ikke hilser. Selv om barna har ADHD eller ADD så kan dem være høflige som andre barn. Dømmer dere virkelig deres egne barn? d kaller jeg dårlige foreldre. No får jeg virkelig håpe at de som leser at barn med dette syndromet ikke kan hilse vet at dette ikke er tilfelle. Hilsen en irritert mamma .
LikerLiker
Er så hjertens enig :)godt det finnes strenge mammaer
LikerLikt av 1 person
Jeg har skrevet en kommentar til innlegget ditt må min egen blogg i dag. Jeg følte jeg måtte gi alle foreldrene til barn med utfordringer en stemme. Blogginnlegget kan leses her: http://muligensirrelevant.blogg.no/1463676738_har_ikke_foreldrene_g.html
LikerLiker
Ser det er andre enn meg som kommenterer litt som jeg har tenkt å kommentere. For jeg kjente at jeg bler litt provosert. Mulig det var meningen.
Jeg har 5 barn. 2 av dem kom til oss for 8 år siden, og hadde da fått en opprivende opplevelse av å ikke lenger kunne bo hos sin mor. Så der har vi allerede en av våre utfordringer. En av de største. Uansett hvor mye jeg maser, krever, insisterer og er streng, er det veldig ofte for døve ører. Og er jeg ikke streng, kan man i hvertfall garantere at mor gjør all jobben.
Jeg oppdaget at jeg fikk rene, sannwnbrettede klær ned igjen i vaskekjelleren. Gang på gang. Så jeg gav dem beskjed om at de måtte vaske klærene selv, dersom de ikke gadu å ta klærene sine på plass. Resultatet er at de nå vasker klærene selv. Og at de i verste tilfelletil ikke bytter boxer på en uke, fordi de ikke gidder å vaske ( 13 og 15 år altså).
Jeg har en spillopper på 7 som prøver alt han kan på å få min oppmerksomhet. Det er ikke så rart siden jeg er mye opptatt med småsøsknene på 1.5 år. Du kan jo tro at han rydder etter seg selv om det er etter 10 beskjeder.
Hilse? De ser jo ikke andre mennesker! Mine 2 på 1,5… de hilser.
Men så går jeg jo gledelig nytt av og til. De kan oppføre seg som reine skoleeksempler enkelte steder. Stiller opp. Hjelper. Høflighetene selv. Støtter andre unger som har det vanskelig. De kan røre både meg og andre til tårer. Men er de hos nærmeste slekt… da fatter jeg ikke at det kan være de samme ungene. De må ha blitt forvekslet, tenker jeg. Labber inn med skitne sko mist på stua, får raserianfall når de skjønneste må rydde etter seg, slenger rundt seg, terger, roper, roper, takker ikke for maten.
Det er ikke innsatusen det skorter på. Her er bånn gass med innsats, Familieterapi. Psykologer. Som sagt. Ikke alle har den samme reisen. Og som jeg må minne slektninger på: er det pøbelen du ser, er det pøbelen du får.
Takk 🙂
LikerLikt av 2 personer
Det høres tøft ut, og takk for jobben du gjør.
LikerLiker
Vi kan omdøpe litt kanskje. Hva med kjærlig autoritet? Det begrepet lanserte en lærer jeg var på kurs med en gang. Og det synes jeg dekker ganske bra for meg når jeg har lærinnehatten på. Når jeg har mammahatten på også i situasjoner som handler om høflighet, rene ører og solkrem + +. Det er temaer som ikke er opptil diskusjon, det er må-gjøremål. Altså: Autoritet, ikke auroritær.
LikerLikt av 1 person
Bra! Det er jeg helt med på!
LikerLiker
Jeg har en 8 aaring med kombinert ADHD, hvis han ikke er paa Ritalin, horer han ikke etter eller er i en annen verden. Aa sitte stille ved middagsbordet, stoppe seg selv aa vaere impulsiv og energisk er vanskelig. Jeg har ogsaa en 5 aaring som er paa autisme spekteret og har hatt store spraakproblemer.. Jeg har feks. ligget paa ryggen mens jeg holdt minstemannen som hadde et helt forferdelig anfall mens vi gikk gjennom sikkerhetskontroll paa flyplass.. De hopper, spretter, peller etc. Paa det verste kunne minsten ha fire fullt breakdown per dag som kunne vare opp til 45 minutter. Mange ganger matte jeg baere han i brannmannsloft hylende og skrikende hjem. Selvsagt laerer jeg de aa si takk og vaer saa snill og generell hoflighet. Eldste mann har ingen problemer med oppforsel paa skolen, men da er han jo paa medisin (jeg forsoker aa ikke ha han paa Ritalin med unntak av skole). Unger er forskjellige, det er veldig trist naar man gjoer alt i sin makt med logopeder, spesialskoler, terapeuter, leger, neuropsykologer etc. etc. for saa aa faa stygge blikk/kritikk fra andre modre. Det er allerede veldig slitsomt og man foler seg utenfor og lei seg .. Man maa bare tenke seg om, at ting er ikke alltid som det kan se ut som og alle barn er forskjellige.
LikerLiker
Jeg tror jeg og alle andre foreldre forstår dette, og heier på deg og gutten din.
LikerLiker
Her fikk jeg vite av gutten min på 10 år at jeg var nok den beste mamma i klassen fordi jeg er streng og setter grenser, og jeg bryr meg om dem. Jeg lærer dem å oppføre seg ordentlig og de får bare ros av andre foreldre når de er hos kompiser. Han sier at hos meg så har de begrenset spilletid (det er veldig få andre som har!) og synes ibland at det er tøft, men innser også at når de har spilt ferdig så er de nødt til å finne på noe annet å gjøre, mens kompiser får spille dag og natt «fordi foreldrene ikke bryr seg om dem, de vil bare få fred for å se på TV eller surfe på nettet selv».
Å sette grenser og lære dem ordentlig atferd er våres ansvar, våres jobb som foreldre, et tegn på at vi bryr oss om dem, at vi elsker dem. Mange foreldre tror at jo «snillere» de er (dvs aldri sier nei, aldri frustrerer ungen sin, gir dem alt de peker på, osv…) jo mer vil barna være glad i dem. Tror ikke det. Barna som er vant til å få alt som de vil, setter ikke pris på det de har og bryr seg ikke særlig om andre.
LikerLikt av 1 person
Hehe…virker fornuftig dette ja. Jeg kan allikevel ikke annet enn å undres ….er det slik at småbarnsforeldre som deler dette synspunktet, aldri trener…jeg har nemmelig lagt merke til at på byens treningssenter (3T-hvor det ikke finnes barn) heller ikke finnes folk som bruker skohylla??!
….måtte bare….
LikerLiker
Mye bra skrevet her.
Barn i fri flyt tror jeg er barn som hele tiden er usikre og bruker mye krefter på å finne andres grenser. Barn som kan enkle spilleregler som hei, ha-det bra og takk for maten får det enklere senere i livet med å bli møtt med velvilje av andre. Ingen liker ufordragelige personer, noe jeg tror man blir med å vokse opp uten de tre overnevnte ordene, samt respekt for andre og grenser.
Jeg er alenepappa og gjør så godt jeg kan. Oppdragelse er viktig.
Jeg er ikke streng men bestemt.
Har tro på at med plikter i hjemmet og samarbeid om oppgaver så er man bedre rustet i det vidre livet. Det er her en legger grunnlaget for et godt liv senere.
Jeg er stolt av barna mine.
Noe lykkes jeg bra med og annet sliter vi litt med men vi får det til litt etter litt. rydding er vanskeligst men der er jeg et dårlig forbilde selv.
Andre foreldre skryter av mine fordi de sier takk for maten, er blide og sier hei. Jeg blir like stolt hver gang.
Det er godt i pappahjertet og får meg til å tro at jeg gjør ihvertfall noe som er riktig.
LikerLiker
Jeg er veldig enig i mye av det du skriver. Jeg er selv en streng mamma, det synes både mann og barn, og er blitt oppdratt strengt selv. Men jeg er opptatt av at barna ikke BARE oppfatter meg som streng, jeg kan også være en tullete og glad mamma! En som har brytekamp og herjer med ungene, som danser og synger høyt, og som gjerne deltar i vannkrigen eller leken på lekeplassen. Her hos oss er det alltid masse barn som kommer på besøk. Det er gjerne hos oss nabobarna samles. Alle er enige om at jeg er den strengeste mammaen omkring. Men de kommer likevel, og de følger husreglene, for om de er det liten tvil! Og de synes det er topp når jeg blir med dem i leken. Det får meg til å tro at barn tåler regler godt! Det er til tider utfordrende med mange barn ut og inn, ikke alle er favoritter hva gjelder oppførsel, men oftest går det raskt å få barnas venner «på lag.» Det er ofte jeg har hørt at barna passer på at alle følger reglene! 😄 Jeg tror at dersom man er konsekvent er mye gjort! Så får det være om jeg ikke alltid er like pedagogisk og tålmodig, selv om jeg virkelig prøver.
LikerLiker
Selvfølgelig skal en ha det gøy med barna sine 😉
LikerLikt av 1 person
Hei! Har lest innlegget ditt, samt en del av responsen, både positive og negative reaksjoner. Jeg legger merke til at svarene du gir til kommentarene er gjennomgående høflige og empatiske. Du takker til og med for konstruktiv kritikk. I så måte er du et levende eksempel på den dannelsen du etterlyser. Så bra!
LikerLikt av 2 personer
Jeg tror man gjør barna sine litt av en bjørnetjeneste om man ikke lærer dem selvstendighet og folkeskikk.
Men jeg syntes det var tøft å ende opp med «ond stemor» stempel i 6-7 år bare fordi jeg var streng og satte helt andre grenser enn biologisk mor, som bare har ett barn, annenhver uke. (Jeg og far har kjørt samme linje og samarbeider veldig godt, men jeg har fått «skylda» for de strenge reglene.) Det er først nå som de minste har blitt 2 og 4 år at husets 13-åring skjønner at han slett ikke er blitt forskjellsbehandlet, og at søsknene får akkurat samme oppdragelse av oss. Men så har vi også endt opp med en hjelpsom, høflig og omsorgsfull gutt som vi er helt utrolig stolte av, og som allerede tar gode avgjørelser, for seg selv og følger husreglene 🙂 Han vet hva vi forventer av ham, og vi trenger ikke lenger gå rundt og passe på at han oppfører seg. Det kommer helt av seg selv. Må si det er en velsignelse å få på plass barneoppdragelsen FØR puberteten, så man slipper konflikter og styr. Ikke bare bra for oss voksne, men bra for barna også, så de slipper en vanskelig hjemmesituasjon i en periode av livet som er utfordrende nok.
LikerLikt av 1 person
Jeg forstår hvor du vil, men pass deg for å dømme det barnet som ikke hilser eller som ikke spiser med kniv og gaffel…viktigste lærdommen å formidle sine barn er å ikke dømme andre, og der synes det skinner klart igjennom hva du mener…Just saying
LikerLiker
Jeg skjønner hva du mener, og kanskje kan man i hverdagen ha lett for å «dømme», i betydningen mot sin vilje irritere seg. Jeg ønsker som de fleste å være raus og mild, og gjør mitt beste for det. I noen tilfeller forstår man ganske lett at man har å gjøre med et barn (eller en voksen) som har spesielle utfordringer og er sårbare. I andre tilfeller virker det, i hvert fall på meg, som barna bare ikke har lært å tenke på ting. Men takk for påminnelsen!
LikerLiker
Dette mener jeg og håper er helt vanlig oppdragelse og tilnærming til anstendighet og folkeskikk.
Håper også folk kan legge bort offer rollen og lese det som det er ment!
Det burde være åpenbart at bloggeren her ikke sikter til barn med diagnose
(For JA, dårlig oppdratte barn finnes faktisk de også og er nok langt fler av dem en diagnoserte barn)
Men tror alikevell at flertallet av mødre nogenlunde kjører denne linjen,men det er alikevell slik at sosial påvirkning,venner og miljø også er en sterk drivkraft,så desverre er det ikke gitt at barna dine blir slik du ønsker..
Men det er et VELDIG GOD GRUNNLAG!
LikerLikt av 1 person
Flott skrevet! Er selv en mor som gir barna faste plikter. Irettesatt ved dårlig oppførsel blir de også. Og jeg blir så provosert av foreldre som unnskylder barna for alt. Et eksempel er en mor som lar datteren slå andre hver gang hun ikke er enig med dem. Det er bare sånn vi er, vi er ikke så gode på å løse konflikter verbalt, er gjennomgangs tonen der i gården. Og når vi andre trekker ungene våre unna, sier hun at datteren hennes er misforstått, og at de andre plager henne i det stille. Dette kan jeg skrive under på at det ikke stemmer, for hun har til og med slått meg ved et tilfelle uten at det var noen foranledning som skulle tilsi en slik reaksjon. Det er fryktelig synd for jenta at moren ikke tar tak i ting, for til syvende og sist er det bare henne det går ut over.
LikerLiker
Folkeskikk er viktig og bidrar til at barna får et godt utgangspunkt for å omgås barn og voksne. Jeg har alikevel noen gjennomgående obervasjoner av barn av «veldig strenge foreldre».
1) Barna oppfører seg best hjemme og med voksne til stede hvor de kan bli irettesatt.
2) Sosialt sliter flere med å forstå sosiale koder el kroppsspråk altså lese mellom linjene. Har ofte utgotdringer med å finne plassen sin i sosiale grupper på skolen, trening og vennegjengen.
3) Lite tolerante og dømmende, blir lett moralpolitiet i klassen
4) Skjuler følelsene og personligheten sin og tåler mye kjeft og irettesettelse.
Disse obervasjonene har jeg tenkt mye på. Kan det være at stor fokus på regler og konsekvenser hjemme hindrer barna å trene på sosial interaksjon ? Når de er utenfor foreldrenes strenge ramme så mister de da seg selv litt? Dersom å leve betyr å følge ett sett med regler så blir det vanskelig når reglene blir borte? Ikke vet jeg. For meg er det viktig med folkeskikk , men enda viktigere er det å la barna få utvikle seg til det menneske det er, få tid og rom til å reflektere over livet og blir trygg i seg selv på hvem hun el han er og ikke minst ha foreldre som støtter han el henne i det .
LikerLiker
Synes dette høres ut som helt normal folkeskikk, og man er foreldre ikke venner. Stå på og keep up the great work!
LikerLikt av 1 person
Jeg som mange har reagert personlig på innlegget ditt, men hadde i grunn tenkt å la det ligge. Men etter å ha lest litt på tilbakemeldingene du har til noen av de enkelte kommentarene ,så klarer jeg ikke dy meg likevel. Min oppfatning av ditt innlegg er at det er gjennomsyret av uvitenhet, fordømmelse og hovmod. Tabloidifisert eller ikke, jeg synes holdningen din er ekstremt nedlatende mot andre. Kommentarene du svarer med, i like så! Det faktum at du presiserer at dette er noe du er klar over, har «annerledeshet» i nær familie og parafrasert «får jo ofte slik informasjon gjennom barnehage og skole», og LIKEVEL skriver et innlegg som du gjør, synes jeg sier det meste. Jeg er enig i at folkeskikk er viktig lærdom, men i mine øyne er Raushet, Godhet, Respekt for alle vel så viktig. Om du tror mangelen på gaffel og kniv -, hilsing og pent oppstilte sko handler om at foreldre «ser mellom fingrene» i for stor grad, tror jeg du bør være flue på veggen i en del familier før du i det hele tatt vil være i nærheten av å kunne uttale deg om verken det ene eller andre.
LikerLiker
Hei Cecilie. Leit at du opplever innlegget så provoserende. Selvsagt er raushet, godhet og respekt viktig. Også mellom voksne. Jeg har ikke noe ønske om å være nedlatende eller fordømmende, og du har rett til din mening. Husk at i motsetning til deg, går jeg ikke til angrep på en bestemt person, men uttaler meg om et fenomen. Det kan virke unyansert at jeg ikke skriver spesielt om barn med diagnoser eller spesielle behov som vanskeliggjør oppdragelsen. Jeg tenkte ikke spesielt på disse barna da jeg skrev innlegget. De fleste barn har mulighet til å lære seg enkle høflighetsregler. Det var og er mitt poeng. Du er velkommen til å dele dine erfaringer, det er sikkert flere som har viktige perspektiver å dele. Felles tror jeg vi deler viljen til det gode. Ønsker deg en fin sommer!
LikerLiker
Eg har 6 barn og er så enige Eg blir og kalt før en streng mamma men !!!!! Nå som mine tre voksne jenter har fått egne barn så burkar dom det som dom har lært hjemme Så eg håper att man har lært sine barn rett og fel
LikerLiker
Hei,
Jeg er av samme formening som du! Har to barn og er skilt for en del år siden. Men da jeg satte grenser fikk jeg ryggen til ungene og x-en. Har kjempet en kamp i 2.5 år i retten for ungene, men mor til ungene nekter å godta mine regler og grensesetting. Hun bruker ungene i mot meg der det går ann å gjøre dette. At en mor gjør slik uten å se lenger frem enn i nuet er frustrerende… Jeg kommer aldri til å gi opp kampen for ungene og rettferdighet!
Ungene tåler ikke å bli snakket til, da truer de med å gå hjem til mor.
Beklageligvis er ungene så manipulert at de ikke hvet hva som skjer. Prøver jeg å snakke med dem, sier de at: «mamma sier at vi ikke trenger å svare på noe om vi synes det er ubehagelig «. Hva er verden kommet til når en ikke kan snakke om følelser med ungene sine, for da truer de med represalier?
LikerLiker
Du har jo selvsagt stort sett rett i det du skriver og mange sier seg nok enig fordi det er politisk riktig. Men gå ikke for langt så ungene blir for ydmyke overfor alt og alle. Unger skal gjennom trassalder gjennom oppveksten og de skal lære seg å ta avgjørelser og stå for de, en oppvekst helt fri for foreldreopprør er heller ikke normalt. Husk vegen har to grøfter, og foreldre gjør også feil akkurat som barna gjør. Barn skal forstå hvorfor rutiner må til men de skal ikke bli tvangsnevrotikere, Å teste grenser hører også barndommen til.
LikerLiker
Jeg er veldig enig! Mitt mål med oppdragelsen har vært at de skal bli selvstendige og mennesker som andre synes at det er fint å være sammen med. Når jeg var streng mot dem, handlet det om at de skulle oppføre seg på en sånn måte blant folk at de slapp negative tilbakemeldinger fra omgivelsene på hvordan de oppførte seg. Det er ikke godt for noen barn å oppleve.
Når jeg leste teksten, så hadde jeg ingen problemer med å forstå at du her snakker om barn som ikke har andre utfordringer enn de «normale». Jeg vil tro at de aller fleste skjønner at det er annerledes når det er snakk om barn med spesielle behov.
LikerLikt av 1 person
Tusen takk for denne fine tilbakemeldingen, den satte jeg pris på!
LikerLiker
Greit nok skrevet det, men litt urettferdig å dra alle de «vanskelige» barna under samme kam. Kjenner jeg faktisk klarer å bli litt provosert. Hvem vet hvilken kamp foreldrene til det «vanskelige» barnet har hjemme. Kanskje de unnlot å ta kampen om å sette skoene pent på plass til fordel for kampen om å gjøre lekser, kanskje kampen om å ha på sko i det hele tatt ble valgt foran det å knyte lisser. Kanskje de foreldrene til det «vanskelige» barnet har så mange kamper i løpet av en dag at de rett og slett ikke har kapasitet til å ta alle. Det vet ikke brannfakkelkasteren noe som helst om, og da syns jeg at en uttalelse om de «vanskelige» barna blir bare så feil og det betyr ikke at de foreldrene gjør en dårligere jobb. Amen! 👐
LikerLiker
Hei Annicken. Synes det er greit at du påpeker dette, og det er en fin påminnelse. Jeg er helt enig med deg at skolissene til et diagnosebarn blir en bagatell.
I dette innlegget tenkte jeg ikke spesielt på barn med «spesielle behov», men på helt alminnelige unger som ikke har lært seg hvor mye lettere og hyggeligere livet deres blir med noen enkle regler for høflighet og vennlighet. Det finnes faktisk en del av dem – helt uten noen diagnose. Og poenget mitt er altså bare at det er så unødvendig. Jeg oppfordrer til å lære barna å takke, smile og være normalt hyggelig mot andre, for barnas skyld. Jeg altså oppfordrer ikke til å dømme foreldre med diagnosebarn.
Men for oss alle er det mulig å stille seg spørsmålet om en eventuell diagnose virkelig gjør det unødvendig eller umulig å lære barna å smile og takke. Eller om denne kunnskapen potensielt kan gjøre livet lettere også for ekstra sårbare barn, som trenger å bli møtt med omsorg og vennlighet.
God sommer 🙂
LikerLiker
Mine to gutter med ADHD og spraak/autisme ser helt «normale» ut. Det er noe av problemet her. Mange av disse barna har problemer med akkurat; kommunikasjon. Det vil si oyenkontakt, spraak, hvordan bevege kroppen sin etc. etc. Og disse barna jobber saa hardt for det. Jeg har ikke engang tall paa hvor mange blikk vi har fatt opp gjennom aarene, for utenifra kan de se ut som helt alminnelige barn og Jeg har laert meg aa ikke ta det personlig og jeg tror du ikke skrev dette innlegget med tanke paa barn med spesielle behov. Som sagt disse barna jobber med nettopp: kommunikasjon, samarbeid og raushet. Og de jobber ekstra hardt og mye, nettopp for aa ta igjen alminnelige barn.
LikerLikt av 1 person
Du har helt rett, jeg skrev det ikke med tanke på barn med diagnoser. Du og mange andre foreldre med barn som trenger litt ekstra gjør en fantastisk jobb som er viktig for oss alle. Tusen takk for det! Barna er like viktige som andre barn, og har dessuten ofte kvaliteter som veier opp for det de er svakere på.
LikerLiker
Så er det noe med det at barna våre blir til det vi gjør, og ikke til det vi sier. Så er mammaene eller pappaene høglige eller snille så blir nok barna det og. Barn hermer, og vil gjøre andre til lags om de blir behandlet bra selv. Jeg har et eksempel der mor var veldig streng, barnet måtte rydde etter seg vaske hus og gjøre mye voksen-oppgaver i hjemmet. Var veldig høflig sammen med mor, men ble et rent h*** ute med andre og særlig hos venner, uavhengig om foreldre var hjemme.
LikerLiker
Klok og viktig kommentar. Vi kan ikke forvente av barna at de oppfører seg bra hvis vi ikke gjør det selv. Dessuten: vi må ikke bare kreve av barna, men forklare dem hvorfor vi gjør det. Man blir ikke motivert til gode handlinger om man ikke begriper poenget. Jeg har god erfaring med dette fra våre barn. Og det samme gjelder jo for oss voksne, i grunnen. Dessuten, siden jeg ikke er perfekt, prøver jeg å forklare barna hvorfor når jeg blir sur og lei meg, og å si unnskyld. Min erfaring er at de opplever det meningsfylt å bidra når de innser hvor mye det betyr. Det kommer jo gjerne med sin egen belønning når man gleder andre.
LikerLiker
Jeg er ikke enig med blogginnlegget. Hvorfor noen velger å ikke prioritere høflighet? Jo- det skal jeg svare på:
Før jeg fikk barn så tenkte jeg som deg. Jeg ville ha barn som var høflige, takket, ryddet etter seg og generelt sett var skikkelig oppdratt. Men da jeg fikk barn oppdaget jeg at det var ting som var så mye viktigere: at barnas BEHOV blir dekket.
Vi kommer fra en generasjon med strengere foreldre, og det har aldri vært så mye psykisk syke som det er i dag. Angst og depresjoner er nærmest blitt en folkesykdom. En oppdragelse skal gjøres for å ruste barna til å klare seg i samfunnet. Men er det de som har «flink pike»-syndromet, eller «flink gutt»-syndromet som er de som klarer seg best? Så absolutt ikke.
Jeg sier ikke at vi skal gi blaffen i å være gode rollemodeller, eller at vi skal la være å jobbe for at barna skal oppføre seg pent, men det skal ikke være HOVEDFOKUSET.
Hovedfokuset må være å få trygge og gode barn. Mange barn sliter allerede som på småbarnsstadiet. De kan ha angst, identitetsproblemer, ADHD-relaterte problemer, sykdom som sliter på dem osv. Og det blir stadig flere invandrer barn med de traumer de har, fosterbarn (som har masse bagasje fysisk og psykisk) osv. For slike barn er det aller viktigste faktisk å gi barna KJÆRLIGHET og TRYGGHET. Det kommer så utrolig mye høyere opp på listen enn lydighet. Et godt «dressert» barn er ikke nødvendigvis et lykkelig barn. Det er lettest for oss som er foreldre, men det er slett ikke sikkert det er lettest for et barn.
Når det er sagt, så er det viktig at barna har rammer. Tydelige rammer. At barna ikke får alt de peker på. Jada, det er viktig. Men det er også like viktig at barna ikke blir satt foran skjermen hele dagen, men at foreldrene SER barna for hvem akkurat det barnet ER. Og at man møter barnet på barnets premisser. Har man et barn der «alt» er på plass, og barnet er trygt og sunt, ja, da kan man tenke høflighet og dressur. Men før det: Trygghet og kjærlighet. Og ikke minst: vær en god rollemodell selv. Det er det barna lærer mest av.
LikerLiker
Hei, Monica. Du skriver du er uenig med meg. Jeg er ikke uenig med deg. Jeg vil ikke ha flinke piker eller flinke gutter, men barn som så enkelt som mulig blir likt og kan nyte menneskene og verden. Selvsagt skal ikke barna tilbringe dagene foran en skjerm. Selvsagt skal de ha kjærlighet og trygghet. Jeg tror barna opplever mer kjærlighet og trygghet om de har med seg noen grunnregler for hvordan man kommer enkelt til aksept og fellesskap. Det er ingen motsetning slik jeg ser det mellom å bli sett og elsket for den man er og å øve på å smile og takke. Og det samme gjelder jo i grunnen for oss voksne. Ønsker deg en god sommerdag!
LikerLiker
Mange gode tanker, men glemmer at ulike biologiske utgangspunkt gjør at noen foreldre må velge sine kamper. Da er ikke kampen om skoa i skohylla, eller at tallerken er godt nok skylt av før den settes i oppvaskmaskinen, eller at de ikke smiler til nabokjerringa som aldri har noe hyggelig å si til ungen din. Kampen blir om få, enkle og absolutte regler. Hjelpemidler med piktogrammer på kjøleskap og på andre naturlige steder, som viser oppgaver som skal fullføres uten kjeft og misytringer. Skryte, oppmuntre og tilrettelegge for mestringsopplevelse som ikke alltid er så mange av i løpet av en skoledag og reflektere sammen når relasjoner blir utfordret og den motoriske uroen og vokale tiks tar av.
D blir nok gode, reflekterende og likanes folk av de fleste. Målet vårt er nok d samme, men metodene svært forskjellige, d er ungenes biologiske ballast også❤️❤️❤️
LikerLikt av 1 person
Fint dette, er ikke uenig. Som sagt tidligere tenkte jeg ikke spesifikt på barn med diagnoser da jeg skrev innlegget. Vi er mange som gjør vårt beste. Skryt og ros og kjærlighet er uansett viktig. God helg!
LikerLiker