Gratis glede med glidelås

Jeg er nødt til å ta opp noe. Jeg beklager.

Temaet er så simpelt at selv babyer får det til (etter et par uker), og intuitivt forstår hvor viktig det er. Men av en eller annen grunn er det mange voksne som ikke har helt dreisen på det.

Jeg snakker om å smile til andre. Om rett og slett vise høflighet og omsorg i møte med andre mennesker.

Jeg er veldig glad i folk. Jeg blir fort glad av dem, og glad i dem.

Dessverre har jeg også lett for å irritere meg over dem, og spesielt gjør jeg det når folk glemmer hvor utrolig enkelt det er å oppføre seg normalt hyggelig og høflig. Det viser seg at jeg dessverre kan forvandles til et frådende monster når dette inntrer, for eksempel i trafikken. For bare noen uker siden klarte jeg rett og slett ikke å unngå å tute ettertrykkelig, rulle ned vinduet og skrike «har du hørt om folkeskikk!» til en annen sjåfør. Ikke bra.

Alle som er ute og kjører i rushtrafikken, vet at alle vil fort hjem. Alle kommer raskest hjem om man behersker glidelåsprinsippet. Du kjenner til det? Jeg antar at de fleste mennesker med sertifikat har vært borti ordet – det kalles også fletting. Rent trafikkmessig kan den kollektive skaren av folk på vei hjem til barnehager, middager, aviser eller rett og slett luksusen i å være i sitt eget fortreffelige selskap, komme tidligere frem om alle behersker denne fornuftige ordningen, som er basert på høflighet, nestekjærlighet og ren matematikk.

Det foregår altså slik, folkens, og ta gjerne notater om det kjennes komplisert: Dersom to tett trafikkerte veier skal bli til en, unngår man enklest kork ved at én bil slippes fram fra venstre, så en fra høyre, så en fra venstre igjen. Eller omvendt. Dersom du kjenner at ditt barnehagebarn/din middag/din avis er viktigere enn sjåføren i nabobilens, og insisterer på å presse deg fram uavhengig av denne ordningen, skaper du lett kork. Dersom alle gjør det, er kaoset et faktum.

Alle gjør det selvsagt ikke. De fleste mennesker virker. Det er jo derfor de gjør meg så glad. Og når jeg blir glad, slipper jeg av og til fram to biler i slengen. Som regel blir jeg da enda gladere, for det er oftere regel enn unntak at sjåføren(e) jeg slipper fram løfter hånden og smiler til meg. Jeg taper kanskje ett og et halvt sekund i tid, men vinner likevel.

Dette er også en slags matematikk, skjønner du: Snillhet avler snillhet.

Jeg smiler alltid til folk som slipper meg fram i trafikken, eller ellers i livet. Det koster meg ingenting, det er tross alt en utrolig liten muskelbevegelse i ansiktet som skal til.

Jeg gjør det på et vis for min egen del: Jeg slipper forbi folk som skal flette i bilkø. Jeg stopper for fotgjengere som skal krysse gaten. Jeg smiler til folk som slipper meg forbi i rulletrapper. Jeg takker når noen åpner døren for meg. Jeg roser folk som gjør noe bra. Jeg takker for maten noen har laget til meg.

Dette koster ingenting. Og det gir meg glede helt gratis.

Bare en vennlig oppfordring, her altså: please vær snill mot andre, både dem du kjenner og dem du ikke kjenner. Det er bra for dem, og det er bra for deg! Alle blir gladere, og snillere, og så latterlig enkelt blir verden litt bedre.

PS: Jeg prøver å lære barna det samme. Jeg forteller dem at de bør smile til folk, hilse, takke, si unnskyld. Jeg vil nemlig så gjerne at andre skal like dem.

PPS! Om du gikk glipp av min lille hvordan-bli-likt-av-andre-test, uvitenskapelig utført blant prima folk i min omgangskrets, ta en titt her.

Jeg er forresten blid igjen nå.

God helg!