Fra hytte til hytte i Dovrefjell

Ja, det er jeg som skriver dette innlegget. Det har du sikkert vanskelig for å tro, og det har i grunnen jeg også.

Jeg kan ikke skryte på meg å være noe typisk friluftsmenneske. Jeg er over gjennomsnittet glad i å gå på sopptur, og trives på hytta, men det har liksom vært det. I hvert fall til nå! For nå er nemlig dette også meg:

14391016_10153860691470849_5281244602490586140_n

Det er mine mer sporty anlagte venninner som må få æren for at jeg faktisk har vært med på å gjennomføre det som mot alle odds viste seg å bli en fantastisk tur til fots med sekk i Dovrefjell. For en jentetur vil jeg jo nødig gå glipp av, selv om storbyer, krystallglass med champagne og fulle shoppingposer denne gangen var byttet ut med norsk fjellheim, rett i koppen og blytunge ryggsekker.

Det er som kjent lett å være kjepphøy når man sitter dypt nede i en behagelig stol og er på det tredje glasset med bobler. Det var nøyaktig den tilstanden vi befant oss i den kvelden for mange måneder siden hvor vi begeistret sa oss enige i at en sporty hytte til hytte-tur var midt i blinken for oss. Litt for sent innså de mer komfortabelt anlagte av oss at gjengens mest tur- og treningsglade jenter hadde fått stjerner i øynene og Dovrefjell på hjernen, og at avtalen var et faktum. Min fjellvante og dessuten organisatorisk anlagte venninne Hanne aktet ikke å vente på at vi skulle få kalde føtter, og bare timer senere var både billetter og hytter bestilt.

14508709_10154771477759305_506910068_n-2
Pumps og kjole er et vanligere antrekk når denne gjengen treffes. Som her fra en sommerfest hos Anki.

Jeg skal definitivt ikke legge skjul på at jeg har sett fram mot turen med en salig blanding av fryd, skrekk og regelrett panikk. Etter sommerferien kom jeg helt ut av min gode joggerutine, og trening er som kjent ferskvare. Med andre ord: Ikke hadde jeg erfaring, ikke hadde jeg nødvendig utstyr for å ferdes til fjells, og ikke hadde jeg kondis. Turen vi hadde bestemt oss for er klassifisert som «krevende» på sidene til Turistforeningen. Hvor dum går det an å bli?

Like fullt brukte jeg noen tusenlapper på utrolig lite flatterende turtøy og pakket sekken full av tørrmat (skrekk og gru!), allværsklær og ullundertøy. Og plutselig satt vi på toget og var på vei. Mot dårlig værvarsel, harde madrasser, høye fjell og ville moskus. Fy flate, for å uttrykke det så barne- og bloggvennlig som jeg makter.

Anki må ha følt det på samme måte, for da vi møtte henne på Lillestrøm stasjon tidlig torsdag morgen sto hun og bikket forover av vekten fra ryggsekken mens hun lo hysterisk.

Det blir selvfølgelig mye selvskryt når man overlever en krevende fjelltur for første gang. Det kommer jeg tilbake til. For aller først vil jeg skryte av NSB. Turen vår starter behagelig i gode togseter med en stadig mer lukrativ utsikt, restaurantvogn, strømuttak ved hvert sete (siste sjanse til å lade telefonene på en stund, så svært kjærkomment), og til og med WiFi som nesten virket. Hvorfor har vi ikke reist på den måten før? Man kan jo til og med sitte i kafeen og drikke vin om man vil. Attpåtil kjøpte jeg en salat som blant annet inneholdt Stangekylling og edamamebønner, og som rett og slett var god. Nok om det.

Vår fjelltur begynner på Kongsvoll stasjon. Klokken er 12.45 når vi begynner å gå, og i følge Turistforeningen har vi en 4,5 timers tur foran oss.

14441119_10153786263120812_6819474468965229213_n
Magni, Anki, jeg, Astrid og turleder Hanne.

Enkelte av oss, for ikke å nevne navn, er uvant med tunge sekker. Kongsvoll ligger 900 moh, og turen vår går til Reinheim, 1340 moh. Mesteparten av stigningen får vi turens første time. Med andre ord: dette begynner bratt! Etter den første timen er vi svette og tunge i beina, noen av oss tenker med lengsel på sofaen hjemme og sprakende peisild. Og det er her tåken for første gang pakker seg tett rundt oss og sikten blir dårlig. Ikke lenge etterpå tråkker vi for første gang på turen ut av merket sti, og mister oversikten over hvor vi er. Det er ikke bare vår skyld. Det er også tåkas. Og moskusens.

IMG_2882_2.jpg
Røde T-er er din beste venn på fjelltur. Særlig i tåka, og når underlaget er glatte, store steiner. Hvor glad du egentlig er i de rødmalte steinene går fort opp for deg når du ikke lenger ser dem!

Moskus har jeg ikke noe nært forhold til fra før. Jeg kan dele så mye informasjon som at vi snakker veldig, veldig store dyr. I tåka dukker de seint opp i synsfeltet vårt. Skiltet vi skummet over på Kongsvoll var klart på at man skal holde seg unna moskusen – i hvert fall, om man har livet kjært, minst 200 meter unna. Idet vi oppdager dyrene for første gang, er de om lag femti meter fra oss, og på begge sider av stien. Det er her fem damer som er mer vant med stiletter enn fjellstøvler får god fart på seg, i stille overenskommelse om at det å finne den merkede stien brått er uvesentlig. Vi strener avgårde på skrått bakover, og når vi endelig synes oss langt nok unna stedets naturlige habitanter, har vi ikke lenger noen særlig klar fornemmelse av hvor vi er. Til moskusens forsvar skal det sies, sånn i etterpåklokskapens lys, at de alle virket fullstendig uinteressert i oss.

14484914_10154390530005609_1298604224858197256_n
Moskus. Best på avstand. Bildet er tatt da vi satt trygge i en buss etter fjellturens slutt. Moskus er ifølge rykter og diverse advarsler lite interessert i selfies.

Heldigvis finner vi stien igjen til slutt, får etter hvert mat i kroppen, regntrekk på sekken, og blir omtrent enige om en gåtakt vi klarer å leve med. Men med pause, utrente bein, omvei og leting etter sti har vi mistet mye tid. Klokken er 18.55 når dette synet endelig møter oss:

img_2812
Ja, du ser det kanskje ikke ved første øyekast, men: Det er! En hytte! Halleluja!

Reinheim er en ubetjent hytte, uten strøm og innlagt vann – og, og dette er greit å vite – uten mobildekning. Da vi var vel framme, så jeg at jeg hadde fått flere meldinger hjemmefra og visste at de ønsket bekreftelse på at vi var trygt i havn, hvilket jeg altså ikke hadde anledning til å gi dem. Skal du på tilsvarende tur, sørg for å sende melding når du har dekning, noe vi hadde flere steder underveis. Enkel standard til tross, Reinheim har likevel det mest nødvendige dere trenger, og tørrvarer og hermetikk kan kjøpes på hytta (betales med giro). Vann hentes i bekken eller brønnen, mat tilberedes på propanapparat. Vi var heldige, det var flere på hytta, og vår nye venn Laila hadde både hentet vann, tent stearinlys og fyrt opp i vedovnen da vi kom.

Til middag ble det en porsjon Real Turmat på hver – selvsagt med medbragt vin, det er tross alt oss. Den smakte fortreffelig til maten (i ærlighetens navn smakte den langt bedre enn maten) etter sju timer til fots. Utover tøying av møre muskler og en ganske langsom dialog ble det ikke verken sagt eller gjort stort resten av denne dagen, og det var definitivt første gang denne gjengen samlet og frivillig la seg i 22-tiden!

Natten på Reinheim foregår i køyesenger på firemannsrom. Vi hadde valgt silkelaken til fordel for soveposer av hensyn til vekt og størrelse på sekken, hytta er utstyrt med dyner og puter. Jeg hadde med et eget putevar i tillegg, og var veldig glad for det. I tillegg hadde vi med øyemasker og ørepropper som sikret nattesøvnen.

img_2788
Kjøkkenet på Renheim duger fint til oppvarming av vann og enkel matlaging. Og det er omtrent det – men mer orker du ikke ta deg til, heller!

Turleder Hanne hadde beordret oss tidlig opp dagen etter – selve toppturdagen. I dag skulle Snøhetta bestiges! Deretter skulle vi videre til Snøheim. Turen er av Turistforeningen estimert til åtte timer, fem av dem skal brukes på veien opp til Snøhetta, de siste på turen ned igjen og til Snøheim. Til tross for våre mest fjellvantes advarsler om at kroppen skulle kjennes ganske mørbanka i starten av dag to, følte jeg meg egentlig lett til fots etter forholdene, og klar for tur.

img_2794

Om du ser bort fra lett yr i lufta og en god del tåke, begynte turen ganske bra. Vi var friskere i beina enn vi hadde fryktet, og til tross for at underlaget i stor grad består av steiner som er regnværsglatte, gikk det ganske greit i lang tid. Men på ett tidspunkt, da tåka var på sitt tetteste, mistet vi igjen oversikt over merket løype. Da vi fant den igjen, hadde vi klart å gå glipp av et essensielt punkt på ruta: skiltet som markerer veiskillet der man tar av opp på fjellet. Vi hadde allerede gått mange kilometer på steingrunn da turleder Hanne for første gang uttrykte bekymring for retningen. Den stemte verken med kart, kompass eller magefølelse. Likevel fortsatte vi en stund til – ingen hadde særlig lyst til å ta turen ut av merket løype i tåka. Men etter enda noen kilometer der vi i tillegg hadde hatt en lang strekning med nedoverbakke, var det bare å erkjenne: dette må være feil. Vi bestemte oss for en spise- og rådslagningspause midt i steinura, fikk varm posemat og kaffe i kroppen, vurderte tid, kart og kompass. Og ble enige om å snu.

img_2853
Salte nøtter, kruttsterk kaffe og erkjennelsen av å være på feil sted, og til feil tid.

På rasteplassen øker regnet, vinden og kulda, dunjakker og regntøy må på, og vi blir tvunget til å jobbe litt ekstra for å holde motet oppe. For mens vi har gått, har tiden gjort det samme. Vi vet ikke hvor langt vi må gå tilbake for eventuelt å finne tilbake til veiskillet vi må ha mistet, men vi skjønner at det er langt. Og ingen har særlig lyst til å vente på at sola skal gå ned. Kanskje er det tross alt greit å erkjenne at fjellvettreglene faktisk har noe for seg.

img_2791_2
Så var det den klassiske nummer 8, da…

Fram og tilbake er kanskje like langt, men det kjennes ikke sånn. Å måtte snu for å ta den sure veien tilbake oppover mot det vi antar er riktig vei, er ikke moro. Men det må til. Enige og tro til Dovre faller trasker vi i den retningen Hanne hele tiden har tenkt at vi måtte gå. Og underveis på steinene letter tåka. Sola titter til og med fram. Og det samme gjør Snøhetta. For jammen er vi ikke rett under det man lenge trodde var Norges høyeste fjelltopp. At vi ikke har sett den sier alt om hvor tett tåka har vært rundt oss!

IMG_2889.jpg
Der var du jo, Snøhetta. Neste gang tar vi hele veien opp!

Klokka er halv fire når bildet over blir tatt. Sola går ned klokken 19. Det er for sent å bestige fjellet og komme tilbake igjen i tide. Sånn kan det rett og slett gå. Vi har fortsatt veien til Snøheim foran oss.

img_2905_2
Stiskillet var tydelig nok, det. Hadde vi bare sett det.

Til slutt finner vi skiltet som markerer veiskillet der vi gikk feil. Det virker som et passende sted for en sjokoladebit og de små flaskene med snaps som Magni har båret med seg i sekken, og som skulle inntas på toppen av Snøhetta. Når nederlaget er et faktum og man dessuten er sammen om det, er det tross alt til å bære. Bildet over er tatt av vår nye turvenn Laila, som vi traff på Reinheim og som gikk sammen med oss derfra til Snøheim.

img_2909
Snøheim, straks er vi der!

Vi er framme på Snøheim i femtiden. Fra Reinheim og hit har vi brukt seks timer, inkludert spisepause. Det vil si omtrent det samme som om vi faktisk hadde vært på toppen av fjellet.

Snøheim er en betjent hytte, og har både mobildekning, strøm og innlagt vann. Aldri har det vært deiligere å dusje, ta på seg myke koseklær og bestille en vinflaske i resepsjonen! Her får vi servert varm og hjemmelaget mat, og tilbringer kvelden i den fredede peisestuen. Aldeles nydelig – så lenge det varer, hvilket ikke er snakk om lenge. Kroppen krever å bli stedt til hvile tidlig denne dagen også.

Dagen etter pakkes fjellstøvlene godt ned i sekken. Denne delen av turen er over. Fra Snøheim går turen med buss til Hjerkinn stasjon. Herfra skal vi videre til Trondheim, og der venter både hotell, restaurant, forseggjorte drinker, og dessuten vår venninne Ingeborg! Her skal svette turklær få hvile.

img_2925_2
Takk for denne del av turen! Snøhetta eller ei, vi klarte det!

Motet stiger og periodevis ubehag blir fort glemt. Allerede på togturen til Trondheim planlegges neste fjelltur. Tro det eller ei! Og det er helt sant: dette anbefales. Når vi kan det, kan du det og.

Tusen takk til Turistforeningen. Tusen takk til betjeningen på Snøheim. Tusen takk til NSB. Tusen takk til søte Laila, som fyrte opp Reinheim for oss og holdt av plass til oss ved frokostbordet på Snøheim. Tusen, tusen takk til Hanne, som organiserte, trøstet, forsikret, tilrettela og planla turen. Tusen takk til de beste vennene jeg kan tenke meg, for at jeg er en del av noe som er så magisk som deres smil, heiarop, raushet, fellesskap, galskap og latter.

Og ja, jeg blir med neste gang også.

Alle bilder, bortsett fra det festkledte, av og med: Astrid Aure, Hanne Danielsen, Anki Hansen, Magni Røssum Jensen og meg.

Her er vår pakkeliste for turen:

(den er selvfølgelig ikke utarbeidet av meg, men av turvante Hanne)

TIPS! Vei sekken din før avreise. Det er tungt å bære sekk i ulendt terreng. Ta bare med deg det aller mest nødvedige, og luk ut det du kan. For en tur som den vi hadde er en vekt på 12-15 kilo maks. På vår tur endte Anki med å måtte kaste noen av klærne sine underveis for å spare vekt. Selv om en enkelt t-skjorte ikke veier stort, gjelder alle monner drar-prinsippet.

Og minst like viktig: sørg for at sekken er tilpasset din kropp! Dette får du hjelp til på sportsbutikken.

  • Mat, snacks og drikke til togturen
  • Skje eller gaffel til Real turmat
  • Mat, snacks og drikke til gåturen fra Kongsvoll stasjon-Reinheim. (En pose Real turmat + snacks)
  • Nøkkel til Reinheim
  • En god og stor tursekk
  • Dagstursekk til toppturen
  • Hodelykt
  • Batterier til hodelykt
  • Vin til ubetjent hytte
  • Joggesko
  • Kart og kompass
  • Gamasjer (snø på toppen)
  • Inngåtte fjellsko
  • Gnagsårplaster (i tilfelle ikke så bra inngått)
  • Termos til varmt vann (eventuelt primus pluss kopp)
  • Drikkeflaske til kaldt vann
  • Mat og snacks til toppturdagen (Real Turmat pluss snacks).
  • Turbukse
  • 3-lagsbekledning:
    Ull innerst + ekstra skift som lag 1
    Fleecegenser/varm genser som lag 2
    Vindtett jakke ytterst som lag 3
    Dunjakke på utsiden av det vindtette laget (tar null plass i sekken når sammenpakket)
  • Kosebukse som tåler 3-retters fredag kveld
  • Ren BH (den første er garantert svettet ut)
  • T-skjorte/tynn genser til hyttebruk
  • Cardigan/varm genser til hyttebruk (fleecen er utsvettet og trenger tørk)
  • Ullsokker (beregn å bruke to tynne par om gangen, det hjelper meg mot gnagsår)
  • Lue/pannebånd og votter
  • Lett regntøy og trekk til sekken
  • T-skjorte/ulltrøye med korte ermer
  • Caps om du vil, kjekt både i sol og regn
  • Sovepose eller silkelaken
  • Toalettsaker i reisestørrelser (hold det til et minimum)
  • Våtservietter
  • Håndkle (ikke for tungt)
  • Litt toalettpapir og hundeposer (kan skje selv den beste midt i naturen)
  • Solbriller
  • Solkrem
  • Fyrstikker/lighter
  • Myggmiddel
  • Penger/VISA
  • Medlemskort i DNT (for de som har, gir billigere overnatting)
  • Solcellelader til mobil
  • Evt. kamera + minnekort
  • Skift til hjemreisen

 

 

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s