Har: båt. Har ikke: penis. Velkommen til båtturen fra helvete!

En liten historie om hvor mye selvtillit en penis kan gi, og om ulykker som ikke kommer alene.

Hvis jeg kunne velge, hadde jeg glatt bodd i båt året rundt. Jeg kan vanskelig se for meg at jeg kan få for mye av frisk luft, bølgeskvulp, måkeskrik og rosa solnedganger.

Det var bare flaks at det viste seg at samboeren var likedan. Det kunne man jo ikke vite på forhånd, siden han stammer fra tjukkeste innlandet og har tilbragt samtlige ferier på fjellet.

Likevel ble det sånn, da, som det jo ofte gjør, at det ble den av oss med penis som ble skipper da vi spontankjøpte båt den første sommerferiedagen i 2013. Nå er jeg klar over at spontaninnkjøp av 29 fots cabincruisere ikke er noe de fleste driver med, men det var faktisk det som skjedde. Det hele gikk så raskt for seg at ingen av oss rakk å ta båtførerprøven, eller for den saks skyld ta inn over oss hva i huleste vi holdt på med, før vi plutselig var på vår første båtferie.

Det var her det viste seg hvor stor forskjell det er på folk. For tror du ikke innlandsgutten som hittil knapt hadde tatt danskeferga, i motsetning til sin samboer fra første stund var overbevist om at han var den fødte kaptein? Utrustet med sjøkart, verktøykasse og en kapteinlue så nyhvit at det skinte av den, tok hakadølen roret. Og beholdt det. Siden har det jo blitt noen år, og utallige båtturer.

Det var selvsagt meningen at jeg også skulle kjøre båten. Men det har nå for det meste blitt til at jeg sitter bak og nyter livet, med boken «Veien til båtførerprøven» på noe mer enn en armlengdes avstand, og heller spretter fram med tau og fendere når vi skal fortøye. Jeg er ikke stolt av det, det er bare sånn det har blitt: Jostein er skipper, jeg er fokkeslask.

Jeg KAN kjøre båten, men jeg mangler både penis og den selvtilliten som åpenbart kommer med den, og synes det er tryggest å sitte ved roret når Jostein er i nærheten. Jeg føler meg usikker på kart, og har dessuten så dårlig stedssans at det sannsynlig kvalifiserer som funksjonshemning.

Men den siste julikvelden i 2015 måtte jeg plutselig til pers. Det var ingen vei utenom. Eller, i etterpåklokskapens lys vil jeg egentlig si at vi burde ha funnet en.

Denne nydelige sommerkvelden hadde vi fått besøk av en (ikke båtkyndig) kompis og hans to barn, medbringende telt, siden vi fra før av teller to voksne og fire barn i vår familie. Nå glemte jeg nesten de tre «skipskattene»…

Nei, men vent nå litt, det er vel ingen som er teite nok til å dra på båttur med tre katter, tenker du kanskje nå? Jo, det er det.

Nok om det. Vi hadde funnet oss et nydelig sted på Tisler, øya var liten nok til at kattene kunne gå i land, alt var usedvanlig idyllisk med en begynnende rosa solnedgang, barna lekte og jeg hadde begynt på middagen. Plutselig er det slutt på putringen i gryta: vi er tomme for gass. Kjedelig sak sånn midt i gryteretten. Hva skulle vi gjøre? Gi fra oss den perfekte plassen og ta turen til butikken hele gjengen?

Nei, i stedet fikk vi det «geniale» innfallet at skippern skulle ta jolla til Skjærhalden etter gass. Sjelden har tre ellers brukbare hoder hatt en dårligere idé, men Jostein utstyrte seg med skipssekk og redningsvest og forsvant i horisonten mens vi andre ventet. Og ventet. Og ventet.

Det er et stykke fra Tisler til Skjærhalden, særlig med en gummibåt med 6 hesters motor, men likevel, det tok da veldig lang tid? Og dessuten, hadde det ikke blåst opp veldig?

Jo, det hadde det. Da skippern først ringte, satt han i båten til en kompis i Skjærhalden. Han hadde forsøkt å ri mot bølgene utover til oss, men måtte gi det opp, sjøen var for stri. Både han og gassen hadde tatt til vettet og returnert. Det var ingen annen måte å gjøre det på, som han sa, nå måtte frua til pers fra Tisler til Skjærhalden, med seks barn, tre katter og en lite sjøvant annenstyrmann ved sin side.

Herfra er det tett mellom uhellene (jeg tenker vi like godt nummererer dem), så husk å ta hjertemedisinen din før du leser videre.

Uhell 1: Katt 1 og 2 lar seg lokalisere, men ikke katt 3. Etter en halvtimes leting må vi bare komme oss avgårde, uten den firbente. Vi får dra tilbake etter henne senere. Barn 1, 2, 3, 4, 5 og 6 er dypt ulykkelige, to av dem gråter.

Uhell 2: Ankervinsjen virker ikke. Det har skjedd før at vi må til med en skrutrekker og mikke litt, noe som fungerer når både den som trykker på knappene og den som står med skrutrekker har gjort det noen ganger før og tåler noen høylydte kommandoer. Men denne gangen vil det seg ikke, om det nå er av den ene eller den andre grunnen. Etter å ha prøvd vel og lenge, gir vi opp. Tiden er ikke på vår side, og det forbannede ankeret må opp manuelt. Kompis Øivind haler og drar der bak mens jeg står ved roret, ungene griner og vinden øker på (her ser jeg for meg at den forlatte katten sitter i buskene og ler).

Uhell 3: Å dra opp ankeret manuelt er tungt. Øivind har hatt litt problemer med ryggen før, men å dra opp 20 meter tau og anker tar kaka. Når tauet er oppe, havner han i horisontalen. Mens annenstyrmannen vrir seg i smerte og barna gråter utrøstelig, nistuderer jeg kartet og kartplotteren for å unngå grunnene på Tisler og styre skuta mot Skjærhalden.

Uhell 4: I iveren over å unngå en avmerket grunne, kjører jeg på landfast grunne ved første mulighet. Farten er ikke høy, men det er smellet. Nå gråter fem av ungene. Selv prøver jeg å utvise stoisk ro mens hjertet banker og desperasjonen er et faktum.

Uhell 5: Hvordan var det vi kjørte mot Skjærhalden igjen? Når vi nærmer oss land er det så tett mellom øyene. Det har blitt ganske mørkt ute. På kartet ser plutselig ALT grunt ut. Jeg skal for alt i verden ikke kjøre på grunn igjen! Jeg har nærmest vokst opp i Hvalerskjærgården, men ikke bak roret. Usikkerheten stiger. Det samme gjør bølgene. Når jeg feiger ut og svinger av fra øyene, får jeg dem inn fra siden. Hele båten gynger så inventaret ramler av hyllene. Tre av ungene er kvalme. En av dem kaster opp over ripa mens annenstyrmannen med den ubrukelige ryggen forsøker å hindre ham i å ramle over bord.

Uhell 6: Annenstyrmannen åpner Google Maps. Der får han den klare fornemmelsen av at Skjærhalden er i stikk motsatt retning av vår. Jeg er så desperat og utslitt at en skråsikker mann er akkurat det jeg trenger. Jeg snur og kjører utover i stedet for innover. Er du litt kjent i disse traktene, skjønner du at jeg nå kjører utover mot Sekken, med bølgene inn fra siden. Ikke noe sjakktrekk. Ikke i det hele tatt. Nå er det mye grining i båten. Selv gråter jeg bare inni meg.

Etter det som sikkert er ti minutter, men som føles som mange timer, klarer jeg å roe meg ned og snakke strengt til meg selv. SÅ dårlig retningssans kan jeg vel ikke ha? Nå er jeg da på vei mot Sverige! Dessuten er det noe kjent med det ene fyret der… Jeg svinger innover mot land igjen og velger å stole på meg selv. Fem minutter senere er Skjærhalden foran oss. Og Jostein. Og jolla. Og gassen.

Tre av barna vil ha meg til å love at jeg aldri, aldri, aldri skal kjøre båten igjen. Jeg skjenker meg selv det største glasset med rosévin verden har sett og sier at jeg ikke kan love noe. Men at jeg helt, helt sikkert ikke skal gjøre det i dag.

Katta står indignert på svaberget og stirrer utover når vi returnerer. Øivind får en ekstra lang sommerferie, han og ryggen hans er sykmeldt i tre uker etterpå. Dagen etter går ankervinsjen som ei klokke.

Moralen? Først og fremst vil jeg si det sånn: Ikke gå tom for gass. Sekundært er det veldig ålreit å kunne litt om båt. Og kart.

Heldigvis kommer det nye sjanser denne sesongen! I år skal jeg kjøre hele veien selv. Med skippern ombord.

Les også:

Derfor må du ha båt!

Kjære Frida!

Lagre

Lagre

Lagre