Verdens aller, aller beste tips – helt gratis

Velkommen til det beste tipset du noen gang vil få. Innlegget er på ingen måte sponset. Tvert imot, faktisk.

Jeg deler det fordi jeg skulle ønske noen hadde klart å trenge gjennom min utstrakte idioti og fortalt meg dette for veldig lenge siden. Det kunne ha spart meg for mange år med unødvendig stress, stadig høyere skuldre og et frenetisk og ubrukelig høyt tempo.

Svaret er … trommevirvel …: yoga. Over 200 millioner mennesker skjønte dette før meg, så jeg er ikke akkurat noe orakel. Bare litt nyfrelst. Om du ikke er i stand til å ta det fra en  høyreist veggistype som står i fare for når som helst kunne bryte ut i spontan solhilsen, så ta det fra meg, den smålubne, stressdiagnostiserte kjøttelskeren som hadde vondt i magen en halv dag fordi hun ikke tok seg tid til å tisse.

Jeg – JEG – har altså oppdaget yoga.

Frelsen er veldig fersk. Jeg er fortsatt en stressdiagnostisert, smålubben kjøttelsker (lammelåret mitt får du aldri). Men nå er jeg også en smålubben kjøttelsker som har begynt med ashtanga yoga. En kjøttelsker som er dypt, dypt fascinert over at hun er i stand til å ligge stille på et tregulv i en halv time i et rom fullt av folk uten å lee på en finger (og uten å spille Ordspill, svare på mail, sjekke Snapchat eller slette Pokémons på mobilen). En som aldri før har vært på en type trening hvor hun ikke har gledet seg til alt var over. En sånn som uttalte: «yoga og sånt er ikke min greie. Det har jeg ikke tålmodighet til».

Hvis det skulle være noen tvil: et slikt utsagn burde fått en sentral plass i en vitsebok. Dersom du føler at du har det for travelt til, eller er for utålmodig for, yoga, trenger du yoga langt mer enn grønnsaksspiserne. Tro meg på mitt ord her.

«Ikke-vold mot deg selv og andre, i ord og handling», minner min yogalærer Ingvild om, mens hun står i en slags guddommelig ro, omgitt av en foss av lyse krøller, i skinnet fra batteridrevne kubbelys. Hun er ferdig med å gjøre helt magiske ting med kroppen sin for å vise oss hva vi kanskje en gang muligens kan komme til å bli i stand til (jeg er selvfølgelig ikke i stand til noe av det, jeg har tross alt akkurat begynt, men som Ingvild sier, jeg har hele resten av livet på meg).

Ikke-vold, i ord og handling, fatter du hva det betyr? Jeg får lyst til å grine hver gang. For hva pokker er det jeg har brukt nesten hele livet mitt på?

For å spole litt tilbake: Det er ikke bare yoga jeg ikke har tatt meg tid til. Jeg har også vært for «viktig» for, hatt det for travelt til, og/eller vært for sliten for, i uprioritert rekkefølge: solnedganger, fuglekvitter, latterkramper, skogsturer, kunstutstillinger, konserter, hytteturer, lunsjtreff med venner og å leke med ungene mine. Sånt har jeg følt det nødvendig å skyve på, til etter deadline, etter at gulvet er vasket eller etter at jeg har svart på alle e-postene i innboksen min.

Jeg har derimot vært en djevel på multitasking, en kunstform der jeg har nådd et nesten overjordisk nivå. Jeg er så god til dette at jeg, tro det eller ei, er i stand til å tisse, pusse tenner, svare på mail, ta ansiktsmaske, be barna om å gjøre lekser og fjerne neglelakk fra tærne, samtidig.

Hva er det vi holder på med, vi som altså ikke har beskjeftiget oss med bøye lemmene våre i umenneskelige posisjoner i det som kalles «rotlås» (som jeg best oversetter med å knipe igjen underlivet og magen mens du puster rolig gjennom ribbeina, men jeg kan ta feil der også, jeg har som sagt nettopp begynt) og konsentrert all oppmerksomhet innover og åpnet oss for oss selv?

For min del er historien sånn cirka slik: For snart halvannet år siden knakk skrotten og jeg fullstendig sammen på jobben og måtte nærmest bæres hjem. Å ramle på en sånn smell skjer ikke på bananskallet, tvert imot, her snakker vi årelang erfaring i å regelrett drite i seg selv. Vi snakker om å få tusenvis av små varsler fra egen kropp om at koko, det står ikke sånn megabra til her – og å overhøre dem alle. Vi snakker om å tenke prestasjon og presentasjon til enhver tid, på inn- og utpust, og å være mye mer opptatt av hva andre, for eksempel sjefen eller ansatte, tenker, enn hva du selv har behov for. Vi snakker om effektivitet overalt og til enhver tid, morgen og kveld, natt og dag, men alltid for noen andres skyld.

Hvis du driver med dette, kan jeg røpe en hemmelighet: ingen kommer noen gang  til å takke deg for det. Ikke sjefen din heller. Sjefen vet det sikkert ikke engang, og den eneste det går ut over, er deg selv. Stikk i strid med hva du tror, er det faktisk slik at bedriften ikke går konkurs om du setter deg fem minutter på trappa med kaffekoppen og sjekker hva småfuglene bedriver i bjørka. Det tar 21 sekunder å tisse (dette er angivelig dokumentert), så det å stresse på seg blærekatarr for å spare tid er teitere enn Donald Trump, noe som jo ikke sier så rent lite.

Når du har brukt mange år på å tillære deg kunsten å ri deg selv som et kobbel med rasehester, er det ikke gjort på et blunk (eller en tre måneders sykmelding) å snu. Jeg driver fortsatt og lærer. Jeg øver meg på å leve saktere, med mange pauser, på å være tilstede, på å være litt mindre voldelig mot meg selv og kroppen min, og på å ha tid til å se på solnedganger. Jeg kan fortsatt kjenne det tvingende nødvendig å vaske trappa på vei opp til annen etasje (jeg skal jo uansett gå, liksom). Jeg kan fortsatt oppdage langt uti en artikkel at jeg egentlig må tisse.

På yogatimene oppdager jeg derimot til min store overraskelse at stresset ikke helt finner veien. Derav frelsen.

Jeg har som sagt ikke knekket hele ashtanga-koden ennå, men jeg har vridd og tøyd og rotlåst og pustet nok til å fatte én ting: Det funker. Ingen har vært mer stressa enn meg (dette er riktignok en udokumentert påstand, men rimelig sannsynlig), så når det faktisk ser ut til å nå fram til dette legemet, da er sjansen stor for at det kan nå fram til ditt.

Det finnes en aktivitet som kan gjøre deg roligere, sterkere, smidigere, gladere og potensielt (det håper jeg i hvert fall) slankere, sannsynlig et sted veldig nær deg. Så da gjenstår spørsmålet: hva venter du på?

Jeg er altså overhodet ikke sponset. Tvert imot har jeg allerede brukt noen laken på min nye hobby, og flere skal det bli. Det er jeg nemlig verdt. Det er vel kanskje du og?

Be kinder to yourself. And then let the kindness flood your world.

(Pema Chödron)

Les også: Hadde jeg bare visst

Bildet i toppen og bunnen er fra Pexels. Bildet av meg og åndsfrender på søken etter yogalykken er tatt av Ingvild Holdhus.

Lagre

Lagre