Unnskyld!

Lille venn. Jeg har sviktet deg igjen og igjen. Jeg er så lei for det.

Jeg har vært så innmari kjip mot deg. Jeg har sagt til deg at du er styggere og dummere enn de andre, og at det er vanskelig å være glad i deg. Jeg har mer enn antydet at alle kommer til å forlate deg en eller annen gang, og at hvis du viser fram innsiden, blir du kanskje avslørt.

Det du var god til var jeg ikke noe flink til å skryte av. Da du opplevde sorger, ga jeg deg inntrykk av at det bare var din egen feil. Da du ble mobbet på skolen var jeg over deg som en hauk, jeg forlangte at du skulle sørge for å bli likt, være mer som de andre, være tøff og kul. Da du ikke greide det, sa jeg til deg at det var fordi du var mislykket. Jeg fortalte deg at du ikke var anlagt for dansing, så til dags dato unngår du dansegulvet og vingler på barkrakken mens vennene dine koser seg. Jeg prøvde å overbevise deg om at du ikke kunne synge og at du for all del ikke måtte stikke hodet fram, så du sluttet i koret og nektet å fortsette med sangundervisning. Fy søren, det der var dårlig gjort.

Jeg fortalte deg uten videre at matematikk ikke lå for deg, selv om det ga deg panikkangst i hver eneste time og gjorde at du ikke evnet å konsentrere deg om å forstå stykkene. Da kjæresten din slo opp og du hadde så innmari, innmari kjærlighetssorg og lå på gulvet og gråt så du trodde du skulle kaste opp innvollene dine, var jeg enig med deg i at det var fordi du var altfor slitsom og krevende, og dessuten ikke smart og pen nok. Da du misforsto eksamensoppgaven i samfunnskunnskap og fikk ditt livs første 3-er, hvisket jeg til deg at det var fordi du var dum.

Husker du da han 43 år gamle fyren prøvde å voldta deg den sommeren du fylte 17? Da sa jeg til deg at det var din egen feil at du ikke hadde forstått at han ikke bare var en snill pappaskikkelse og at du kunne skylde deg selv som hadde sendt ut feil signaler. Derfor gjorde du ikke noe med det, du sa ikke engang fra om at det ikke var ålreit, og på grunn av det kan ingen av oss vite om han gjorde det samme mot noen andre seinere.

Da du ble skilt og skulle være sammen med barna dine bare annenhver uke, var jeg helt enig med deg i at du var en dårlig mamma, at du var egoistisk og mislykket. Jeg vet du kjempet mot det, men jeg vet også at du hørte tankene mine. Da du ble syk og ikke fikk puste og både legen og psykologen sa det var stress fordi du slet for hardt og ikke tok tilstrekkelig hensyn til deg selv, tok jeg trofast rollen som djevelens advokat og sa til deg at det egentlig var fordi du var svak som ikke evnet å ta deg sammen slik de andre gjorde.

Jeg lærte deg at du ikke var bra nok. Det var ingen andres skyld. At du ikke turde å puste. At du ikke forsto at du dugde uten å strekke deg mot helt uoppnåelige mål eller prøve å være noen andre. Ingen andre hadde ansvar for at du ikke helt fikk grepet på det der å være nok i deg selv.

Til sommeren blir du 40 år, og nå er det på høy tid at jeg blir snillere mot deg. Du som har fått til så mye. Du som har stått i alt sammen og ikke gitt opp. Du som knøler litt iblant, kan være litt slurvete, kanskje litt for streng, og ja, helt klart ganske krevende. Du som kanskje ikke lykkes bestandig, men som alltid reiser deg og som egentlig er innmari bra.

Det er ingen andre som alltid kommer til å være der for deg, og det må vi lære oss å leve med, du og jeg.

Det som skal forandre seg nå, er at jeg vil være der for deg. Jeg vil tilgi deg. Jeg vil romme deg og ta vare på deg. Når du gjør feil, skal vi gå gjennom dem sammen, så du slipper å gjøre dem igjen. Og når du legger deg på puta og ingen andre er der, så er du alltid sammen med meg, og jeg skal elske og tilgi og heie på deg og være din venn for alltid. Det skulle bare mangle. Vi er tross alt samme person.

Hører du det, lille venn?

Tidligere publisert:

Kjære Mai (7)

Når tiden har misforstått alt

Hadde jeg bare visst

Hvordan kunne dette skje?

Illustrasjonsfoto i toppen er fra Pexels.

Lagre

Lagre

Lagre