En (tross alt ikke BARE) streng mammas bekjennelser

Peace and love.

Ok, folkens? Peace and love.

Jeg var selvfølgelig klar over (og skrev det også) at jeg slang ut en brannfakkel i mitt innlegg om oppdragelse. Det jeg ikke var klar over, var hvor mange som skulle oppleve seg personlig angrepet og bli sinte. Jeg imøtekommer kritikk, og har med et par unntak godkjent alt som har kommet av det i mitt kommentarfelt. Derimot har jeg, klok av skade, sagt nei til aviser som vil trykke innlegget. Grunnen til det er at gjenstanden for min oppdragelse også kan lese, og avisenes kommentarfelt ikke er noe jeg unner dem – mer om dette senere.

I noen av motsvarene til meg blir jeg blant annet beskyldt for å være ensidig, unyansert, selvopptatt, dømmende og full av meg selv, for å ha et altfor bekymringsløst og enkelt liv – og ditto barn. Og jeg har blitt utnevnt til medlem av Mammapolitiet. Dette siste fikk meg nesten, men bare nesten, til å le.

Jeg som alltid har gått rundt og fryktet Mammapolitiet! Jeg som har følt så ofte at jeg kommer til kort. At jeg er den eneste som kunne finne på å troppe opp i barnehagen klokka halv åtte med et litt snørrete barn, bare for å finne ut at det er planleggingsdag. Eller (og denne blemma har jeg stått for TO ganger): glemme at det er karneval. Jeg som bommer på når det er foreldremøter, sender ungene på skolen med for lite klær, aldri har vært fotballtrener, medlem av FAU eller korpsmamma. Er det sånn at alle mødre går rundt og tenker at andre foreldre i smug skuler på dem og synes vondt om dem?

La det være sagt med én gang. Mitt innlegg var spisset til, generelt og ikke myntet på ett spesielt barn, eller et spesielt par foreldre. Flere som har barn med spesielle behov har følt at jeg dømmer dem uten å vite eller forstå at livet kan være vanskelig og at barn er forskjellige.

Kjære dere, og kjære alle, dette er ikke tilfelle. Innlegget mitt er ikke ment som en skrytetale over mine meritter som feilfri mamma og stemor med perfekte barn. Jeg gjør en masse feil, og jeg aner ikke hvordan våre barn oppfører seg når de er borte (dette skrev jeg også i mitt innlegg). Ikke alle beskjeder jeg gir, når direkte fram til mottakeren – for å si det meget forsiktig.

Mitt budskap var og er: gjør ditt beste for at barna skal lære seg hvordan de enklest mulig blir likt. Lær dem å takke, lær dem å være høflige og omtenksomme, øv på øyekontakt og håndtrykk (selv om det er vanskelig! Selv om man er voksen!). Siden barna dine, og mine, ikke er feilfrie (heldigvis), kommer de ikke til å klare det hver gang. Men, stemmen din vil forhåpentlig feste seg der inne. Om ikke i dag, så på sikt.

Noen barn har større utfordringer enn andre. Noen barn har spesielle behov. Ingen voksne ved sine fulle fem misliker barna for dette. Kanskje kan barna likevel nyte godt av noen kjøreregler for samspill med andre. Kanskje ikke. Er barnet ditt et slikt barn, så vit at de færreste vil dømme deg for at barnet ditt er sårbart i verden. Vi er sårbare i verden alle mann.

Det blir så mye enklere å være både barn og voksen i en verden hvor folk synes godt om deg. Og: det blir så mye enklere å synes godt om noen som er hyggelig mot deg. La oss huske det.

Kjære dere: Det mammapolitiet, det trenger vi ikke. Det vi trenger er peace and love. Og et takk (og kanskje et smil) i ny og ne.