På tide å slippe taket

Du vet den forsiktigheten du føler?

Forsiktigheten som hindrer deg i å slippe deg løs, enten det er for å snakke høyt i forsamlinger, løsne på leddene på dansegulvet eller si meningen din i en litt oppglødd debatt. Du vet hvilken jeg mener.

Selv har jeg lenge vært angrepet, og er det til dels fremdeles. Joda, jeg har lært meg noen «triks» etterhvert, og jeg vet jeg kan oppleves som både fri og skruppelløs. Men jeg er på ingen måte kurert.

Jeg skulle ønske jeg var det. Jeg er nemlig brennsikker på at det ville gjort livet mitt enda bedre, og gladere.

For frykten for å bli ledd av, eller frykten for å bli avslørt som de menneskene vi er, hva skal vi egentlig med den?

Vi er så heldige å befinne oss på Marbella akkurat nå. Vi ligger på et hotell på stranden, og idyllen er ganske så komplett. Det eneste vi kunne ha irritert oss over, var den høye musikken fra bakkeplan under oss, der et fransk reiseselskap bruker store deler av dagen på å lage høylydt underholdning for sine ferierende. Det dreier seg om vanngymnastikk, landgymnastikk, generell bøy og tøy til musikk til lands og vanns kombinert, og noe som muligens er en slags dans.

Jeg har stått på terrassen og kikket ned noen ganger nå, på turister i alle aldre og utforminger. Og jeg har smilt og blitt glad, og litt misunnelig. Turistguidene er som alltid unge og entusiastiske, utstyrt med lårkorte shortser, solbrune kropper og ropert. Og: det funker.

For jaggu spretter turistene fram, akkurat som de er. De vrikker og bøyer og tøyer på seg, enten de er sju eller 70. De hopper fram og stråler ferieglede og selvtillit og samhold, og de er tilstede med de kroppene og personlighetene de har. Det er deilig befriende. Kanskje oppfører de seg ikke akkurat sånn alltid hjemme. Men de gjør det her. De gjør det nå.

Kanskje er jeg født sånn, mer sannsynlig er det et resultat av noen år med mobbing der jeg konstant, og med rette, lærte å innrette meg slik at det ikke skulle finnes en grunn i hele verden for å le av meg. Men jeg kan fortsatt ikke slippe meg løs på et dansegulv. Og det ville koste meg mye å hoppe fram for å drive vanngymnastikk på et feriesenter. Dessverre. Det sitter fremdeles en skeptiker inne i meg som frykter at andre skal synes jeg er dum, at menneskene rundt meg skal bekrefte den mistanken barnet i meg fortsatt har for at jeg ikke helt duger.

Jeg er et lykkelig menneske, jeg er som regel glad, jeg kan holde taler og foredrag, jeg blogger i all offentlighet og kan synge solo på konsert, og jeg vet jeg blir oppfattet som selvsikker og trygg. Jeg blir ikke mobbet lenger, jeg er elsket, og vet det. Jeg er ufattelig heldig.

Men noe sitter igjen der inne, og i mange sammenhenger kjenner jeg at jeg, som veldig mange andre, snurper meg sammen i stedet for å slippe løs. På den måten nekter jeg meg selv mange gleder.

Det må jeg slutte med. I Stavanger på 17. mai ga dansende kenyanere  en glimrende demonstrasjon av friheten ved å være seg selv og slippe gleden. Så befriende og herlig. Rekk opp hånda den som ikke smiler av det!

Vi trenger jo faktisk ikke å gjemme oss, gjør vi vel? Gleden ligger jo rett foran oss, om vi makter og våger å gripe den. Med reiseledere eller ei.

Noen er glade der nede. De kan spille så høy musikk de vil.

God helg! Dans for meg, ikke som om ingen ser deg, men som en som tåler å bli sett. For det er jo akkurat det du er.