Jeg tar sjansen på å kaste ut en brannfakkel: hvorfor er det noen foreldre som ikke prioriterer å lære barna sine vanlig høflighet?
Ifølge husets fire barn er jeg en streng mamma. Det lever jeg ganske greit med.
Jeg er en sånn mamma (og stemor) som insisterer på at barna skal sette skoene sine pent på plass, bære sekken opp på rommet når leksene er gjort, skylle sin egen middagstallerken og sette den i oppvaskmaskinen. Jeg er til og med en sånn som forlanger at podene skal hilse ordentlig og ta folk i hånden, og på at de skal takke når de får noe eller noen gjør dem en tjeneste. Dessuten ønsker jeg at barna skal gjøre det aller meste selv: knyte sine egne skolisser, smøre sine egne matpakker og ta med sine nyvaskede klær inn på rommet. Ikke noe av dette er morsomt, selvfølgelig, og noe av det er til og med vanskelig. Men det er viktig.
Sammen med barna dukker det opp mange klassekamerater og venner hjemme hos oss. Selvsagt legger man merke til hvilke barn som hilser, takker, smiler og rydder etter seg. Samtidig er det vanskelig ikke å notere seg de gangene noen går rett inn, sparker støvlene i veggen og dundrer opp trappa uten å hilse. For ikke å snakke om hvilke barn som spiser med kniv og gaffel og hvilke som bruker hendene og raper ved bordet. Dessverre er det sånn at selv om man har valgt å få barn, elsker man ikke automatisk alle barn. Og dessverre er jeg ikke bedre enn at jeg lett irriterer meg over barn med dårlig oppførsel – men bak irritasjonen ligger en tristhet på de smås vegne. De «vanskelige» barna har selvfølgelig ikke ansvar for sin egen oppdragelse. Men det er de som møter konsekvensene av den. Tenker dere over det, foreldre, når dere godtar den dårlige oppførselen til ungene deres?
Å lære noen enkle høflighetsregler trenger ikke være vanskelig, verken for foreldre eller barn, men det er viktig – og det er noe man må øve seg på. Når jeg insisterer på en del ting (rydd etter deg selv, vær snill mot andre, bli så selvstendig som mulig i verden) er det selvsagt for å gjøre mitt eget liv enklere. Jeg ville ikke orket å konstant rydde etter fire barn som bare gjorde som de selv ville. Men det er min private side av saken. Den andre er rett og slett at jeg ønsker at barna skal bli personer andre liker å være sammen med. Jeg vil gjøre det lett for dem å bli likt.
Astrid Lindgren, som det jo er vanskelig ikke å være en stor beundrer av, uttalte at om man gir barna kjærlighet, kjærlighet og mer kjærlighet, så kommer folkevettet av seg selv.
Men i dag er nesten alt er tilrettelagt for barna våre, de fleste foreldre har fulltidsjobber, og tiden med ungene er knapp. Det er fort gjort å la seg friste til å se gjennom fingrene med ting og bare «være grei». Naboer og venners foreldre kvier seg for innblanding i oppdragelsen. Kanskje er det ikke så rart at noen ender opp uten god forståelse av hvor «enkelt» det er å gjøre andre til lags. Men kjærlighet uten rettledning kan føre til at barna tror alt er greit. Å ha ansvar og oppgaver er bra for oss. Våre bidrag i hverdagen, de gjør oss til en del av laget, en i teamet, en som betyr noe. Det lønner seg å være snill, hjelpsom og høflig. Det er ikke vanskelig å forstå – men noen må faktisk fortelle oss det. Og det er de voksnes jobb. For blant barna selv, på skolen (og kanskje også i barnehagen) er det noen ganger de slemme som får størst makt.
Vi må tørre å være strenge nok til at barna våre blir ålreite folk. Vi kan være verdens snilleste mammaer og pappaer selv om vi har tydelige regler, og selv om vi stiller krav. Premien er det ungene våre som innkasserer.
Vi er tross alt enkle, vi mennesker. Vi liker folk som er hyggelige mot oss. Vi sliter mer med folk som ikke er det.
Våre til sammen fire håpefulle (vi har to hver) er ute i verden hver eneste dag uten oss. De treffer andre barn og andre voksne og skal samspille med dem, uten at vi har mulighet til å overvåke og korrigere. Jeg kan ikke vite med sikkerhet at de takker for maten når de er gjester uten meg. Jeg kan bare håpe – og gjenta og forklare til det kjedsommelige.
Men jeg skal i hvert fall ha gjort mitt.
PS. Høflighet lønner seg for voksne også. Mer om det her: Hodet på hoggestabben og her: Gratis glede med glidelås
Les også: En (tross alt ikke BARE) streng mammas bekjennelser.
Mamma. Men fremdeles først og fremst menneske.
Mai Eckhoff Morseth 
Er selv mor til en ungeflokk og tenkte litt som deg en gang; at det er trist å se barn med dårlig oppdragelse og tilsvarende vanskelig å like disse barna.
Nå er jeg noen barn rikere og noen år klokere, og har lært at dårlig oppførsel, i bla form av manglende høflighet, kan skyldes helt andre forhold en dårlig oppdragelse eller manglende omsorg. Av vår flokk på 5, var den ene et slikt barn du irriterer deg over og fordømmer foreldrene til.
Hadde jeg bare hatt erfaringene med de andre 4 høflige barna i flokken her, ville jeg kanskje også vært selvgod og fordømmende overfor andres barn og oppdragelse.
Heldigvis har vi også vært omgitt av kloke venner og lærere som har klart å vise omsorg og raushet. Tross en kaotisk fremtoning i barneårene, begynner gutten å bli en roligere versjon av seg selv som ung voksen.
Flott at du tilstreber god oppdragelse! Men husk at selv om du treffer barn som fremstår som uhøflige kan det skyldes helt andre forhold enn dårlig oppdragelse. Det siste disse barna trenger er nedlatende holdninger og avvisning.
LikerLikt av 1 person
Hei! Det er en fin påminnelse, takk skal du ha. Jeg er enig med deg, det er ikke alle som kan lære alt, og de som sliter mest trenger enda mer kjærlighet. Det er helt opplagt. Jeg tenkte nok mest på barn uten særbehov da jeg skrev dette innlegget. Vi må gjøre vårt beste med alle de minste rundt oss.
LikerLiker
Jeg er en «streng pappa», og min kone går meg en god gang. Barn her i huset må følge det som mange antagelig synes er i overkant strenge regler. Reglene gjelder også for barn på besøk. Det «underlige» er at det er i vårt hjem barna stort sett samles, gjerne i dagevis. Dette gjelder selv om de må rydde etter seg, re sin egen seng, hjelpe til med oppvask, sette skoene på plass, blir vekket kl 10 på fridager osv.
LikerLikt av 1 person
Hei på deg!
Jeg reint personlig sliter litt med oppførselen min, og jeg vet ikke om jeg vil skylde foreldre eller noe slikt. Min mamma og pappa er kule de.
Jeg har en viss tanke om at mine oppførsel-problemer kommer av at jeg kanskje har en form for autisme (ikke påvist enda, sitter enda i lang kø for å bli fortalt om jeg er autist eller ikke). Mest sannsynlig av formen Asbergers syndrom. Jeg har også visse andre problemer som depresjon og angst.
Jeg sliter med å si takk til ting når vedkommende som gir noe eller liknende står rett forran meg. Ikke fordi jeg ikke vil, fordi jeg vil veldig gjerne, men hjernen min går i 1000 km/t og jeg klarer ikke helt å tenke. Når da vedkommende forsvinner eller blir opptatt med noe annet blir jeg veldig lei meg.
Dette gjelder i stort sett alle sosiale sammenhenger som ikke er med min forlovede.
Men jeg kan jo også legge til at jeg er veldig enig med deg. Jeg missliker sterkt utidige barn som ikke kan oppføre seg. Jeg gikk på elektro for noen år siden med en gjeng apekatter (som kasta verktøy og metallballer rundt klasserommet, og ropte og rapte, og spilte høy musikk over anlegget når vi skulle jobbe). Jeg måtte rett og slett dra hjem i mange av de timene, hehe.
LikerLikt av 1 person
Jeg blir litt lei meg av å lese dette. Jeg har et barn som du nok ikke ville likt. (Jeg har et annet barn som nok ville gått fint gjennom nåløyet, så jeg tror ikke oppdragelsen er problemet). Jeg prøver å lære ungene mine høflighet. Jeg prøver også å lære dem empati og forståelse for mangfold. At det er mange grunner til at folk oppfører seg som de gjør. At folk har ulike sterke og svake sider. At alle har spesielle behov.
Jeg kjenner ikke deg, men hadde jeg gjort det ville jeg kanskje vært litt redd for å la mitt «umulige» barn besøke deg og dine «fabulous four». Litt fordi jeg var redd hun ville være til bry for deg. Litt fordi jeg var redd for fordømmelsen som dårlig mor/oppdager. Men mest fordi jeg ville hatt en klump i magen av barnet mitt skal møte en voksen som misliker henne – og sannsynligvis også barn som tenker på samme måte, man lærer jo av sine foreldre. Kanskje hadde jeg ubevisst søkt henne mot mindre perfekte familier med mer takhøyde. Og dine fantastiske unger hadde gått glipp av en veldig empatisk, omsorgsfull, fantasifull og morsom venn. Men dere hadde sluppet å se skoene hennes ligge hulter til bulter, da.
LikerLikt av 1 person
Hei Polly. Takk for at du tar deg tid til å skrive. Jeg skjønner at du leser meg ikke bare som streng, men også som kald og dømmende. Det blir jeg lei meg for. Da jeg skrev innlegget, tenkte jeg ikke på familier med barn med spesielle behov. Det burde jeg nok ha latt komme tydeligere frem, for jeg ser jo at du og mange med deg tar dere nær av teksten min. Det skal alltid være høyt under taket for barn som trenger omsorg. Jeg ville ikke ha mislikt datteren din. Meningen min var å belyse viktigheten av å lære bort noen regler for oppførsel som kan gjøre det enklere for barna, ikke å oppfordre til å dømme verken små eller store. Ønsker det beste for både datteren din og deg. Og PS: Det er ingen som er bare «fabulous». Heldigvis!
LikerLiker
Takk for svar😊Jeg vet at du ikke mente det vondt, men litt nyansering var nødvendig syntes jeg.
Min datter har ikke spesielle behov i betydningen adferdsvansker, ADHD eller noe slikt. Hun er bare over gjennomsnittet viljesterk og impulsiv, og det den eldre garde gjerne vil kalle en trassig unge. Og ja, hun gir meg noen grå hår. Men inni meg er det noe som håper at hun bevarer denne trassen. Denne umiddelbarheten i reaksjonen, viljen til å gå sin egen vei, motviljen mot å innrette seg etter regler hun ikke liker eller forstår.
Kanskje er det nettopp denne trassen som gjør at hun vil være den som reagerer spontant på urettferdighet uten å bry seg om konsekvensene. Kanskje hun vil våge å være venn med klassens mobbeoffer, selv det ikke gjør henne populær – ja kanskje nettopp derfor, på trass. Kanskje hun vil bli mekaniker selv om alle venninnene vil på helse og sosial. Rekke opp hånda og mene noe annet enn resten av gjengen. Forresten, rekke opp hånda glemmer hun sikkert i iveren…
Hennes viltre oppførsel og sterke vilje er ikke en vanske, et handicap eller et «spesielt behov». Det er en personlighet, som har sine baksider, men også fordeler. For at hun trasser mot mine regler nå vil kanskje si at hun har vilje og guts til å trasse litt mot vennegjengens og samfunnets regler når hun vokser opp. Så ja, jeg skal prøve å lære henne bordskikk og ryddighet. Men hun skal vite at jeg er stolt av viljen og trassen hennes også, for jeg tror verden trenger noen slike som henne.
LikerLikt av 1 person
Det er jeg helt enig med deg i. Vilje, trass, varme, omsorg og omtanke blir en bra kombinasjon. Jeg synes det høres ut som du har en fantastisk flott datter.
LikerLiker
Jeg er en kvinne på 38 år som selv er diagnostisert med både AD/HD og Aspergersyndrom. Jeg vil bare nevne at vi må ha litt takhøyde for andre mennerskers synspunkter også. Jeg tok meg ikke det minste lille nær av dette. Jeg kunne fagtisk ikke sagt det bedre selv. Jeg fikk ut i fra at det her ikke var snakk om barn med spesielle behov. For de burde det selvsagt finnes mer rom og takhøyde for. Men det tror jeg også forfatteren selv mener. Flott innlegg!
LikerLikt av 1 person
Det var jammen godt å høre, Helen! Takk skal du ha, og tusen takk for at du tok deg tid til å skrive! Dette ble jeg glad for.
LikerLiker
Så lite så. Og selv takl for et flott innlegg. 😊
LikerLikt av 1 person
🙏🏼
LikerLiker