Mine verste fiender

Jeg vil gjerne få introdusere deg for to av mine aller verste fiender. Til felles har de at de er noen ordentlige rasshøl, og at de ødelegger masse for meg, til tross for at jeg kjenner dem godt og strengt tatt burde ha lært meg hvordan jeg rister dem av meg.

Den ene heter Stress. Som mange av dere vet ble jeg sykmeldt i fjor fordi Stress hadde klart å forpeste livet mitt så til de grader at jeg rett og slett ble syk av det. Stress kommer inn døra helt uten invitasjon, og slår seg ned til tross for at du forsøker å avvise henne gang på gang. Hun hører i liten grad på fornuft, hun er totalt likegyldig til dine egentlige ønsker, drømmer og behov. Hun gjør at du ikke legger merke til vakre solnedganger eller tar deg tid til å høre barna dine fortelle hvordan det gikk på fotballbanen. Hun innbiller deg at du har dårlig tid, at du har kjempemasse å gjøre, at du må forte deg fra det ene til det andre og at du ikke kan prioritere hvile eller nytelse. Stress gjør at du krisemaksimerer for den minste ting, får hjertet ditt til å slå fortere og sørger på sitt verste for at du ikke evner å puste. Jeg har kastet Stress ut av døra mange ganger, sparket henne ettertrykkelig i ræva og boltet igjen døra, bare for å oppdage at hun har sneket seg inn gjennom et åpent vindu og sitter frekk og kampklar i sofaen ved siden av meg samme kveld.

Min andre fiende er en gammel kjenning som jeg har havnet i slåsskamp med mange, MANGE ganger gjennom livet. Hun heter Dårlig Samvittighet. Dårlig Samvittighet betrakter deg alltid mysende, rister litt oppgitt på hodet og sukker dypt. Så forteller Dårlig Samvittighet deg at du spiste for mye til middag, at det du sa i det møtet i går var på grensen til idiotisk, at du er mislykket som er skilt, at de andre foreldrene er mye flinkere og mer tilstedeværende enn deg, at du er en middelmådig venninne, at du trener for lite, ikke leser nok aviser, blogger for sjelden, drikker for ofte, orker for lite, ja, i grunnen er du ikke tilstrekkelig for noen, og dessuten er du for feit.

For sju år siden sto jeg midt i skilsmisse. Alt, absolutt alt, gjorde vondt den gangen, og verst var Dårlig Samvittighet. Hun var med meg overalt: ingenting smakte godt, ingenting føltes greit, alt var stygt og svart, og det kjentes som alt jeg tok i gikk i tusen knas. Da ga psykologen min meg et forløsende tips.

Psykologen: Jaså? Så du føler det som alle står rundt deg og kaster dårlig samvittighet mot deg, fra alle kanter?

Jeg: Ja, jo…

Psykologen: Men er du nødt til å løpe rundt etter det som blir kastet mot deg, samle det sammen og ta det med deg?

Selvfølgelig er jeg ikke nødt til det. Hvem i all verden får det bedre av at jeg føler meg dårlig? Dessuten: Jo mer jeg snakker med andre, desto bedre forstår jeg jo også at de fleste andre går rundt og føler på det samme. Og hva er poenget med det? Jeg har blitt flinkere til å hanskes med Dårlig Samvittighet. Jeg har rett og slett forstått at hun kommer helt uten hensikt.

Og hva angår Stress: Hun er et work in progress. Jeg har ikke beseiret henne, men jeg kjenner henne nå. Og jeg har noen ganske effektive våpen: De heter Stopp. Hvil. Pust. Legg fra deg jobben. Kom deg ut i naturen. Vær god mot deg selv.

Er du litt som meg? Da kan du bli med meg på å stoppe opp. Litt hver dag. Du trenger ikke fylle dagen din og uka di og livet ditt med tusenvis av ting. Du kan kaste bucket-lista di, for lykken består ikke i å løpe fra eventyr til eventyr som om du hadde døden på nakken. Det spiller ingen rolle hvor mange kule steder du har besøkt om du ikke husker å puste. De beste tingene i livet er så enkle, og koster så lite: Si fine ting til deg selv. Ta pause før du blir sliten. Vær en heier. Vær raus mot andre. Vær raus mot deg selv. Du fortjener det. Du trenger det. Og den eneste som kan gi deg virkelig fred, er du selv.

Hør godt etter nå, Stress. Hør godt etter nå, Dårlig Samvittighet: Herved erklærer jeg åpen krig mot dere begge. Og jeg advarer dere: jeg er bevæpnet.

Bildet er tatt av Yvonne Wilhelmsen. Styling av Lillian Aasebø. Flinke er dere begge to, tusen takk!