80% perfekt

80%. Så mye er bra nok. Ja, det er faktisk det.

I det siste, etter at jeg ble syk av stress, har jeg tenkt mye på dette rådet som jeg fikk for mange år siden: «Gjør jobben 80% godt nok. Det holder.» Det er i grunnen svært forløsende og viktige ord. Jeg vurderer å få «80%» rammet inn i en kul, gammel gullramme og henge det over pulten min, for gudene skal vite at jeg trenger å få det rett i fleisen.
Det er jo et pokker så godt råd! 80% er nok. Ja, noen ganger er faktisk 60% supert også!

100% kan du aldri klare. Levere fra deg et arbeid som umulig, på noen som helst måte, kan optimaliseres. Gjøre noe på en måte som ingen, noensinne, noe sted og til noen tid har gjort bedre enn deg. Eller yte 100%, det vil si absolutt alt du er og har. Slik at det ikke er noen ting igjen til noe annet, eller noen andre. Høres jo i grunnen ikke å så lurt ut, eller?

Ikke er det mulig heller. Du kan ikke ha det aller reneste huset, den mest veltrente kroppen, den mest lytefrie huden, lage den beste maten, være den beste oppdrageren, den beste vennen, den perfekte arbeidstaker og vinne Birken hvert år. Samtidig. Hvis målet vårt er leve et liv der intet hårstrå er på avveie og ingen mandag er blå, kan vi aldri bli fornøyd med eller glad i oss selv. På den annen side, forventer du ingenting av deg selv, blir du jo ikke til å leve med.

Det perfekte er 80%. Og det på det beste! Jeg husker et foredrag jeg hørte for mange år siden der teorien gikk ut på at du skulle gjøre oppgavene din så bra at du var sånn passe fornøyd. Altså skulle det ikke være «helt optimalt», men bare sånn ålreit i nærheten av det du vurderte som bra nok. Så skulle du levere den videre til en kollega, og si dette her, det er ganske bra, men det kan bli bedre – kan du se på det med dine øyne og fortelle meg hvordan? Denne metoden sparer deg for innsats, samtidig som gode team blir bygget, du drar veksel på andres meninger og evner, og sluttresultatet blir bedre.

Mesteparten av tiden når vi strever etter perfeksjon, glemmer vi at det er ingen andre som ønsker at vi skal være perfekt. Vi vet at vi ikke er perfekte selv, så vi føler oss ikke vel sammen med folk som får oss til å føle oss små og mislykket. Vi liker å være folk blant folk.

Les også: Derfor blir du likt.

Og så er det jo så mye greiere å leve når de uoppnåelige målene fires ned til noe vi faktisk kan få tak i. For jeg, for eksempel, jeg er på mitt aller, aller beste ca 80% feilfri. Og det får duge. Jeg er nemlig 100% meg!

Ønsker dere en herlig torsdagskveld!

Les også:  Stikk hodet fram.